«Psykologer er nødt til å fundere all praksis på forskningsbasert kunnskap.»
PSYKOLOGUTDANNINGEN
I sin kommentar til Kai Leitemos kronikk om psykologutdannelsen 5. april, forsøker masterstudentene Madeleine Dalsklev og Karen Eimot 10. mai å slå billige poeng på en uberettiget kritikk av profesjonsstudiet. Alle tre feiler i sine analyser når de på hver sin måte forsøker å redusere kliniske psykologer til utelukkende å skulle drive med individuell behandling. For det første er det farlig å frata psykologer den samfunnsvitenskapelige ballasten som dagens utdanning tilbyr. For det andre blir det feil å lage et kunstig skille mellom praksis og forskning. Debatten sporer av når de ikke ser ut til å få med seg viktigheten av psykologers brede kompetanse.
Ole Jacob Madsen har de siste årene påpekt hvordan psykologer fordekker negative tendenser i samfunnsutviklingen, hvis de utelukkende driver med individuell behandling, fremfor å se mental helse i tilknytning til samfunnet for øvrig. Et aktuelt eksempel er spiseforstyrrelser blant ungdommer. Årsakene er ikke kun personlige problemer og behandlingen er ikke kun psykoterapi. Spiseforstyrrelser skyldes også et urealistisk kroppsideal. Psykologen har en unik mulighet til å se hvordan samfunnsutviklingen kan ha negative konsekvenser på befolkningens hverdagsliv og dermed tilby adekvat behandling, enten det gjelder tradisjonelle metoder eller å synliggjøre hvilke destruktive samfunnsforhold som bør endres. Dette er psykologenes samfunnsansvar.
Videre forsøker både Leitemo, Dalsklev og Eimot å etablere et kunstig skille mellom klinisk psykologi og behandling på den ene siden og annen psykologi på den andre siden. Psykologer er nødt til å fundere all praksis på forskningsbasert kunnskap. Da trengs det en solid kjennskap til forskningsmetoder og kompetanse i generell psykologi og samfunnsvitenskap, fremfor et ensrettet klinisk fokus. Flere fag ved profesjonsstudiet som Leitemo, Dalsklev og Eimot kanskje vil oppfatte som «unødvendige ekstrafag», er nettopp viktige for en slik helhetlig forståelse.
Mange psykologer har veldig god erfaring med å jobbe parallelt med forskning og klinikk, og gir på dette viset unike bidrag til psykologien. Psykologer er etter 6 års studier høyt kvalifiserte for å drive med forskning, og det er nettopp denne helhetlige tilnærmingen som skiller psykologene fra andre aktører i psykisk helsevern.
Hvis Leitemo, Dalsklev og Eimot skulle lykkes med å innskrenke psykologrollen i Norge til en snever helseprofesjon, som utdannes i rekordfart fordi de mangler solid kjennskap til forskningsmetoder og evnen til kritisk tenkning, vil dette gå utover norske pasienter. Hvis vi ønsker at psykologer bidrar til å ivareta befolkningens psykiske helse, ved å stå opp mot dårlig politikk og kritisere strukturene som skaper sykdom fremfor å være helsesystemets ukritiske instrumenter, trenger vi en bred og lang utdannelse. Eller skal psykologene overlate dette samfunnsansvaret til samfunnsøkonomene og masterstudentene i psykologi?
Reidar Jessen
Ingvild Finsrud
Knut Haavard Kløvfjell
Helena Svedenborg
Ingrid Tande Ditlefsen
Serina Fuglestad Sikveland
Studenter ved profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Oslo