04:42 - 19. april 2013

Argument mot stråtåkefyrste

I et essay som kan minne om en frustrert soldats berusede omgang med en mitraljøse («Latour, mon amour», 5. april), mener Nina Witoszek at Latour skriver «uklart»; det dreier seg etter sigende om «ugjennomsiktig bullshit», «slørete prosa», «vodoo-tale» og «latouriansk sludder». Selv må jeg innrømme at jeg har vanskeligere for å forstå Witoszeks prosa enn Latours. Det som uansett er klart er at Witoszek retter en konkret utfordring til meg, og at hun lover en flaske Amarone om jeg følger opp. Det vil jeg selvfølgelig gjøre – ikke bare fordi jeg liker vin, men også fordi utfordringen innbyr til å kommentere Witoszeks egen verdensanskuelse.

Witoszek ber meg fortolke følgende setning fra Latours Politics of Nature: «Når man appellerer til oppfatningen av natur, teller den assemblage [ansamling, sammensetning] som den bemyndiger, for uendelig mye mer enn den ontologiske kvaliteten ved naturlighet hvis opprinnelse den ville garantere.» Latours poeng er at vår bruk av begrepet «natur» rommer langt mer enn vi vanligvis tenker på; innbakt i begrepet er en hel rekke forutsetninger og antagelser som bidrar til å skape og opprettholde en bestemt verdensanskuelse.

Om man leser forbi den ene setningen Witoszek har tatt seg bryet med å sitere, vil man også oppdage hva disse antagelsene er. Det dreier seg først om at begrepet natur hele tiden forutsetter sin egen motsetning, slik at det skjer en deling i to sfærer: Natur på den ene siden, kultur/politikk/samfunn på den andre. Videre dreier det seg om at «det naturlige» innordnes i et forent hierarki – noe sånt som det man en gang kalte «The Great Chain of Being».

Jeg trenger ikke gjøre videre rede for Latours prosjekt her, for det gjør Latour godt selv. Problemet er uansett ikke Latours prosa, men Witoszeks lite velvillige lesning av den. Allerede før hun har begynt lesningen, har hun bestemt seg for at Latour (og hans «likesinnede») farer med sprøyt – «tåkeprat» nytter det jo uansett ikke å forstå. Men om man anlegger de akademiske dydene velvilje, åpenhet og nysgjerrighet – og i tillegg leser enkeltsetninger i lys av helheten de står i – er Latour slett ikke ugjennomtrengelig.

Om man fortsatt ikke kan forstå ham, henger det trolig sammen med at alt ikke alltid er helt forståelig for alle. Også Witoszeks akademiske helter – ja, også Witoszek selv – bruker et språk som bare er mer eller mindre forståelig for andre. Det er ikke noe galt i dette; det blir pussig først når man forventer at «klart og tydelig språk» betyr det samme for alle mennesker til alle tider, og at noe slikt har appell til alle mennesker til alle tider.

På min side har jeg forsøkt å forstå Witoszeks tekst så godt jeg kan. Først var jeg i stuss. Hva har Theodor Adorno, Witoszeks egen mor, unge ph.d.-kandidaters IQ, Jared Diamonds revisjonisme om urfolk, partiet De Grønne i Tyskland, og norske studenters prosa å gjøre med hverandre – og hva har de alle å gjøre med Bruno Latour? Ser Witoszek forbindelser der jeg bare ser rot?

Ting ble imidlertid klarere da jeg leste med et blikk til Witoszeks andre tekster. For Witoszek forutsetter jo også i sin produksjon en bestemt verdensanskuelse. Den begynner med at vitenskapen er en kilde til urokkelige sannheter, og at disse sannhetene kan og må brukes i en politisk kulturkamp mot obskurantisme, tåkeprat og mytemakeri. Bak denne oppfatningen ligger et stort, stygt beist – som er implisitt i dette essayet, men uttalt i mange av Witoszeks andre skriverier – nemlig totalitarismen.

Dette er udyret hele vår sivilisasjon er tuftet på å bekjempe, slik Witoszek ser det. Men som hun har påpekt ved gjentatte anledninger, har vi nordmenn vanskelig for å se dette, fordi vi ikke – som henne – har følt totalitarismen på kroppen. Vi nordmenn er så uskyldsrene og naive, så godtroende og selvgode, at vi ikke evner å bekymre oss for de totalitære kreftene som truer. Vi bekymrer oss i det hele tatt for lite. For eksempel for islam. Og for Bruno Latour.

Selv om man setter aldri så mye pris på Nina Witoszeks bidrag til den norske offentligheten, må det være lov å insistere på at det finnes et sted mellom naivitet og paranoia. Og jeg må få lov til å insistere på at hun skylder meg en flaske. Amarone, per favore!

Kristian Bjørkdahl
Ph.d.-stipendiat ved
Etikkprogrammet, Senter for utvikling og miljø, Univeristetet i Oslo

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.