«For meg som gjendikter, er et etterord en unik mulighet til å tenke videre på den teksten jeg har gjendiktet.»
GJENDIKTNING
Morgenbladets anmelder Carina Elisabeth Beddari synes å mene at jeg har lykkes med gjendiktningen av Anja Utlers diktbok brinna (Morgenbladet 15. februar). Det er gledelig. Forunderlig er det derimot at hun mener jeg i etterordet faller i det hun kaller en «subjektivistisk, svermerisk fallgruve», fordi jeg ikke følger credoet: «man må snu seg og se bakover». Kort sagt: Anmelderen mener det er sørgelig at jeg ikke har brukt etterordet til å plassere Utler i en sammenheng.
Beddari skriver interessant om et mulig slektskap mellom Utlers dikt og Schellings natur- og kunstfilosofi. Det skulle jeg gjerne ha hørt mer om. At hun vil ha denne og andre eventuelle slektskap belyst i et etterord, er legitimt. Men må det være slik? For meg som gjendikter er et etterord en unik mulighet til å tenke videre på den teksten jeg har gjendiktet. Siden Anja Utler har skrevet flere interessante tekster om diktningen sin, valgte jeg, i forlengelsen av gjendiktningen, å respondere på disse tekstene, i et forsøk på å belyse og utdype diktningen hennes. Jeg ønsker at brinna, dikt + etterord, skal være en dialogisk helhet.
For å vise at etterordet er ment som en dialog, oppgir jeg tre kilder til Utlers poetiske tenkning til slutt i etterordet: Et foredrag med utgangspunkt i et dikt av Gennadij Ajgi, en poetikkforelesning og radioprogrammet «Om å skrive på den andre siden av grøften».
Arild Vange
Gjendikter