Debatt

La forskerne forske!

«Vi trenger både toppforskning og det som Rolf Seljelid på 1990-tallet kalte 'mosjonsforskning'.»

FORSKNING

«Fund people not projects», var tittelen på en artikkel i tidsskriftet Nature 29. september 2011. Forfatteren John P. A. Ioannidis er medisinsk direktør for Stanford Prevention Research Center i California. Han påpeker at: «vitenskapsfolk snart ikke har tid til vitenskap» og kommer til at veien ut av uføret er å tildele forskningsmidler etter forenklede søknader og gi langsiktige bevilgninger.

Ioannidis hevder at selv om strategisk begrunnede prosjekter gir størst tildeling, så behøver de ikke føre til interessante resultater. En tredel av banebrytende artikler fra Nobelpris-vinnere innen medisin, fysikk og kjemi bygger på forskning uten øremerkede bevilgninger. Jeg er derfor enig med Kristian Gundersen (Morgenbladet 22. februar) i at det må bli mer penger til forskerinitiert, såkalt fri forskning. Men jeg er uenig i at dette problemet løses ved omorganisering.

Jeg var selv i ledelsen av Rådet for Medisinsk Forskning (RMF) da vedtaket i 1993 kom om å la RMF sammen med fire andre råd bli vårt felles forskningsråd, NFR, og jeg var sterkt imot beslutningen. Gundersen hevder noe sarkastisk at Norges forskningsråd (NFR) i 2002 fikk en svært positiv evaluering av Technopolis, men faktum er at den var sterkt kritisk. Selv om sammenslåingen ble kalt «et spennende og unikt eksperiment», ble det hevdet at Forskningsrådet har en umulig oppgave ut fra sine rammebetingelser.

Her er vi ved kjernen til problemet. Allerede for 20 år siden uttalte daværende prorektor ved UiO, Arild Underdal: «Det er et overordnet mål å sikre det vitenskapelige personalet tid til forskning» (Uniforum nr. 14 1993). Og vi kunne også lese: «Det var en sterk vekst i administrative stillinger ved universitetet i perioden 1970 til 1987, uten at det har hatt konsekvenser for tiden de vitenskapelige bruker til administrasjon» (Uniforum nr. 13 1993). Jeg har vært med på flere omorganiseringer av fagmiljøer og vet hvor store ressurser slike prosesser krever.

Et gammelt visdomsord sier: «Hvis det ikke foreligger en sterk grunn til forandring, så foreligger det en sterk grunn til ikke å forandre.» Karen B. Helle (UiB) skrev i 1993 : «Det forskes på en fritid som både Hernes og universitetsledelsen til nå har regnet som en evig og uoppslitelig ressurs» (Forskerforum nr. 4). Vi trenger ikke flere omorganiseringer, men tid og penger til forskning. Og vi må forstå at Arvid Hallén i Forskningsrådet har en vanskelig oppgave med sin balansegang overfor bevilgende myndigheter.

I fjor inngikk Forskningsrådet et spleiselag med universitetene for å øke såkalt fri prosjektstøtte. Dette tiltaket («Fellesløftet I») bedret situasjonen noe når det gjelder å sikre rekruttering av talenter. Forskningsrådet ønsker nå å satse 50 millioner kroner på «Fellesløftet II» som i tre år kan gi en øremerket pott på 300 millioner kroner. Men det krever at Forskningsrådet får økning i sitt budsjett fra Kunnskapsdepartementet. Statsråd Kristin Halvorsen sier at slike spleiselag er en god idé, men hun kan ikke love penger: «Forslaget om et nytt Fellesløft er det for tidlig å si noe om da det er et budsjettspørsmål.»

Forstår ikke Halvorsen at det haster med å dempe flyten av de beste hodene til oljebransjen? Universitetsforskerne i sentrene for fremragende forskning (SFF) har gode betingelser. Jeg er positiv til ordningen og har selv vært med på å etablere et SFF. Men de aller fleste forskere tilhører ikke et SFF, så bare en liten del av «etterveksten» kan foregå der; det må finnes betingelser for forskertalenter til å realisere seg også utenfor SFF.

Som i idretten må det være lov å si med Ole Brumm: «Ja takk, begge deler»; vi trenger både toppforskning (les: SFF) og det som Rolf Seljelid på 1990-tallet kalte «mosjonsforskning» for å dyrke frem forskertalenter. Det kan ikke fremheves nok at rekruttering av talenter er det viktigste virkemiddel til fornyelse og kvalitet i forskningen. Vi vet ennå lite om hva Kunnskapsdepartementets forskningsmelding vil vektlegge, bortsett fra dristighet i prosjektene. Jeg mener at nysgjerrighet er forskningens viktigste drivkraft, og dristighet må gjerne til for å realisere den. Men trolig får ikke norsk forskningspolitikk det løftet som trengs før vi har et eget departement der statsråden kjemper for denne ene saken, og ikke som nå der barnehager og skole er sterkt konkurrerende prioriteringer.

Professor Per Brandtzæg
Avdeling for patologi, Oslo universitetssykehus Rikshospitalet

Mer fra Debatt