HJERNEFORSKNING
Jeg ønsker å rose Morgenbladet for å sette fokus på hjernen som utgangspunkt for forbedring av pedagogisk praksis. Ros fortjener også Monica Melby-Lervåg for å engasjere seg i debatten og vise til funn hun har gjort i den spesialpedagogiske forskningen.
Overskriften på hennes innlegg 22. februar, «Ikke smartere av hjernetrening», kan likevel ikke bli stående ukommentert. Når det gjelder hjernen og barns læring, så er det ikke bare et spørsmål om metoder og verktøyvalg, jevnfør arbeidsminnetrening, det er også et spørsmål om når man setter inn innsatsen, hvor mye som blir gjort og på hvilke områder. Pedagogisk forskning har i en årrekke etterlyst helhetlige tiltak for barn mellom 0 og 3 år. Studier viser nemlig at sannsynligheten for bedre resultater av tiltak da vil øke. Det ville være interessant å få en oversikt over det spesialpedagogiske fagfeltet sine studier på intensiv, helhetlig innsats både overfor skolebarn og barnehagebarn.
Målet for alle fagområder som er opptatt av barns utvikling og læring, er å finne ut hva vi kan gjøre for å fremme utvikling og læring og forebygge vansker.
Med et felles mål, om enn med ulike innfallsvinkler, så er det nyttig å ta et skritt til siden og skaffe seg et overblikk over hva som finnes av dokumenterte, gode råd til foreldre og pedagoger, både innenfor pedagogisk og nevropsykologisk forskning. Det vi finner er mange kjente, men også til dels ubrukte tilnærminger som ved implementering vil sette positive spor i barnas hjerne, til glede og nytte for barna selv og for samfunnet de er en del av.
Helt kort vil jeg forsøke å oppsummere de nyeste funnene slik:
1. Start tidlig – Barn lærer aller mest de første tre-fire leveårene. Jo flere nettverk som brukes tidlig, jo lettere blir læring senere. Det er disse første årene at vi kan påvirke arkitekturen i barnas hjerne, og da særlig i forhold til motorikk, psykisk helse, kognisjon og språk. Repetisjoner og høy intensitet gir sterkere og mer varige koblinger.
2. Tenk helhetlig – Det er flere områder som påvirker barns læring.
3. Riktig kosthold gir byggeklosser til kroppen og hjernen som bedrer konsentrasjon, overskudd og helse.
4. Variert bevegelseserfaring sørger blant annet for mer effektiv transport av signaler internt og mellom hjernehalvdelene og gir god kroppsbeherskelse.
5. Trygg tilknytning gjør barnet mer motstandsdyktig mot vansker og bedrer barnets selvbilde og selvtillit.
6. Ekstra tidlig eksponering av systematiske sanseopplevelser fremmer språkutviklingen og begrepsforståelsen.
Konsekvensene av dette kan være at vi som foreldre og fagfolk blir mer bevisst på hva vi kan gjøre i hverdagen for å fremme våre barns hjerneutvikling og at vi begynner med det fra første stund. Hvor mye kvalitetstid tilbringer vi sammen? Hvilken mat serverer vi? Hvor mye aktivitet legger vi til rette for hver dag? Hvor mange bøker leser vi høyt, og hvilke begreper opplever vi sammen?
Om innsatsen med for eksempel arbeidsminnetrening på skolebarn viser begrenset effekt, vil Hermundur Sigmundssons forslag om mer fysisk aktivitet, kortere økter og bedre kosthold med stor sannsynlighet spille en viktig faktor i studien. Ble dette tatt hensyn til i de spesialpedagogiske studiene eller ikke?
Forskere som tar deler ut fra en helhet, vil nødvendigvis finne noe annet enn det som virkelig skjer når helheten er implementert. Dette finnes det flere eksempler på.
Hjernen responderer på stimuli, og den gjør det i større grad jo yngre barna er. Det er derfor et godt dokumentert grunnlag for å ta bevisste valg av utviklingsfremmende aktiviteter hjemme og i barnehagen. For alt vi gjør de første årene er hjernetrening – og den gir resultater avhengig av kvaliteten og utgangpunktet til barnet.
Heidi Aabrekk
Spesialpedagog