KLASSE
Malin Lenita Vik, spaltist i Klassekampen, stiller det viktigste spørsmålet av alle i Morgenbladet 1. mars. I tvilen om sin egen politiske orientering stiller hun spørsmål om «hvilke mekanismer på venstresiden som skaper økte forskjeller når den sitter i regjering».
Da spørsmålet indikerer at det er regjeringen som bestemmer graden av ulikhet i et samfunn, tror jeg det er riktig å si at venstresiden (i og utenfor regjering) fremmer tiltak som virker utjevnende, men at disse må bryne seg på sterke motkrefter. Den viktigste generelle motkraften er markedsmekanismer, som generelt trekker i retning av ulikhet. Dette følger av at mennesker opptrer ulikt og har ulike forutsetninger for å klare seg i markedsøkonomien. Det illustreres godt av at land med svake stater og organisasjoner (særlig i arbeidslivet) systematisk har større ulikhet enn land blant annet i Norden, der stat og organisasjoner i større grad korrigerer markedets inntektsfordeling.
Når man ikke lykkes enda bedre, skyldes dette i Norge en kombinasjon av høyrepartiene (som vil redusere skatt og organisasjoners rolle i arbeidsmarkedet), næringslivsinteresser og en medielogikk som sterkt begrenser enhver regjerings mulighet til omfordeling. Ved omfordelende forsøk vil «tapernes» sak få mye større oppmerksomhet i mediene enn vinnernes.
I nyere tid har globaliseringen av økonomien i økende grad innsnevret politikkens muligheter. Den har bidratt vesentlig til mye av velstandsøkningen i Norge, men globaliseringens fordeler og ulemper blir ujevnt fordelt. Det blir lett slik at de som i utgangspunktet står sterkest, høster de store gevinstene.
Om man skal bebreide venstresiden noe i denne sammenheng, er det manglende oppmerksomhet omkring virkningene av Norges spesielt store innvandring de siste årene. De enkle mål for inntektsfordelingen viser at denne faktisk er blitt jevnere om vi holder innvandrerne utenfor statistikken. Dét skyldes at det rimeligvis er vanskeligere for innvandrere å nå øvre inntektsskikt, men også at de virker dempende på inntektsmulighetene for andre som utsettes for den lavlønnskonkurransen innvandringen lett medfører.
Jeg ser ikke noen helt enkel konklusjon å trekke omkring disse fordelingspolitiske dilemmaer, ut over at realistisk analyse er viktig både når man velger parti og praktisk politikk.
Stein Reegård
Leder av Samfunnspolitisk
avdeling, LO