Debatt

Prinsipper og ånd – Grunnlovens og Saugstads

GRUNNLOVEN

Professor Saugstad har før hevdet at «velferdsmenneskerettigheter» – til utdannelse, helsetjenester og så videre – ikke er ekte menneskerettigheter. Han går nå (25. januar) videre, og mener at slike menneskerettigheter ikke bør grunnlovsfestes. Saugstad og jeg er enige om at vi bør være forsiktige med grunnlovsendringer generelt, og med dette forslaget spesielt. Men argumentene bør utdypes på flere punkter.

For det første fortsetter han å trekke uklare skiller mellom «negative» og «positive» rettigheter, som skal sammenfalle med et like uklart skille mellom menneskerettigheter og borgerrettigheter, og om hvilke slike rettigheter bare statsborgere har krav på. Uklarhetene besto selv etter at Morgenbladet ga spalteplass til en føljetong om noe av dette i mars 2011, så la dette ligge.

For det andre hevder Saugstad at slike grunnlovsendringer vil motsi Grunnlovens prinsipper eller dens «ånd», i strid med Grunnlovens paragraf 112. Mange mener at slike henvisninger til «prinsipper og ånd» sjelden gir klare og uforanderlige føringer. Saugstad mener imidlertid at den samme 1700-tallsfilosofiens ånd og prinsipper som inspirerte Eidsvollsmennene, fremdeles må begrense dagens grunnlovsendringer. Han hevder at det sentrale den gang var og nå er «folkesuverenitetsprinsippet» og vern om demokratiet.

Eirik Holmøyvik har allerede kritisert juridiske sider ved dette synet (1. februar).

En mer filosofisk utfordring til Saugstad er hvorfor «ånden og prinsippene» fra 1814, og begrensningene som følger, har krav på oppslutning fra oss, i dag? Det kan ikke skyldes et direkte eller «stilltiende» samtykke statsborgerne imellom om sammen å tvinges til Grunnloven og dens «ånd». Med unntak av våre nye landsmenn har de færreste av oss noensinne samtykket – stilltiende eller ei – til statsmakten eller Grunnloven i Norge.

Tilbake til stridens kjerne slik Saugstad ser det: Sett at en bestemt naturrettslig samfunnskontraktstenkning på tidlig 1800-tall ville forkastet dagens forståelse av «menneskerettigheter» som også omfatter enkelte «velferdsrettigheter» – så vel som dagens oppfatning om demokrati og folkesuverenitet – om «folk» og «suverenitet». Hvorfor har vi i dag en moralsk plikt til å respektere en slik regel om grunnlovsendring? Dette blir satt på spissen med hundreårsmarkeringen for kvinners stemmerett i år. Prinsippene og «ånden» i 1814 ville trolig avvist et demokrati med kvinners stemmerett – mens «ånden» tydeligvis omfattet fremmedfrykt for jøder og jesuitter. Likevel er vel de fleste nå enige om at endringene i 1851, 1913 og 1956 har forbedret Grunnloven?

Heller enn bare å lete etter Grunnlovens «prinsipper og ånd» hos mennene på Eidsvoll må vi simpelthen ut og argumentere i åpent lende: For eller imot en bestemt forståelse av hva menneskerettigheter er, hvilke de er, og hvem som har dem. Hva mener Saugstad om statsborgerskapet og «folkesuverenitetsprinsippet» som gjør at politiske flyktninger eller skattebetalende utlendinger ikke bør få helsetjenester, utdanning for sine barn, eller stemmerett i lokalvalg i Norge?

Andreas Føllesdal
Filosof og professor ved UiO

Mer fra Debatt