Debatt

Ekstrem konfliktskrekk

«Foreløpig er det demokratiet som er svar skyldig, ikke Randers.»

KLIMA

Det må ikke være uhørt å spørre om ekstreme klimaproblemer vil tvinge frem ekstreme svar. NASAs James Hansen og andre som sier høyt hva klimaendringene faktisk kan føre til, blir grundig stemplet som ekstremister. Det er nyttig for alle dem som vil holde klimadebatten i sjakk. I Morgenbladets «Aktuelle intervju» tildeles Jørgen Randers artistnavnet «Ekstrem-Randers».

Han sier at vi som har flere barn gjør noe galt, at demokratiet ikke fikser klimaproblemet og at overnasjonale organer bør få myndighet og penger til å overstyre nasjonal klimainnsats. Randers har antydet at Kinas kapitalistdiktatur driver mer effektive klimatiltak enn demokratiet greier. Han kritiserer miljøvernere for å håpe at pedagogiske klimakriser vil skremme frem en bærekraftig politikk. Selv gned han seg i hendene da Katrina traff New Orleans, men tror nå at den globale oppvarmingen vil koke menneskeheten langsomt. Vi kommer aldri til å hoppe ut av gryta.

Reaksjonen er drepende forutsigbar: Mye av debatten om Randers' siste bok 2052 – A global forecast for the next 40 years har dreid seg om demokrati og dommedag, lite om det faktiske grunnlaget for bokas fremskrivinger. Hans utaktiske utsagn om barn, demokrati og ulykker gripes ivrig av alle som misliker debatt utenfor etablerte konvensjoner. Aha! Klimafantastene avslørt som antidemokrater! Tenk å godte seg over New Orleans-katastrofen mens alle vi andre var bekymret medfølende. Og kom ikke her og kritisér familien min. Ettbarnspolitikk er diktatur. Her tyter miljøekstremismens stygge tryne fram.

Mens venstresiden og liberalere er bekymret for hvorvidt klimaprofessorene egentlig kvalifiserer som humane sosialdemokrater, har Ola Borten Moe og NHO fritt armslag for en virkelighetsbeskrivelse der Statoil er bærekraftig og norsk olje en miljøvennlig gave til jordas klima. Høyre, Arbeiderpartiet og det toneangivende Norge gliser fett over den nye norske modellen: Vi skal produsere og selge maksimalt med olje mens Kina og andre kull-avhengige land skal berge jordas klima ved å kutte sin produksjon og sine utslipp. Norge insisterer på å være en klimapolitisk ledestjerne som investerer maksimalt i olje og minimalt i bærekraft.

Norsk mainstreamdebatt viser liten interesse for å røske fikenbladet av dette absurde eventyret. Den samme vitenskapen som gir oss kreftmedisin, smarttelefoner og nye elementærpartikler, forteller oss at vi har stø kurs mot klimaendringer av en skala som kan gi irreversible konsekvenser for menneskeheten. Men ledende stemmer i politikk og media er opptatt med justeringer i sykehusorganiseringen, seksualavvik i partiene og etterpåklok terrorberedskap. Det fundamentale veivalget norsk politikk faktisk står overfor: en bærekraftig eller en fossil fremtid står lavt på dagsorden.

Jeg er dypt uenig i at klima- og miljøproblemene har noe å hente i ikke-demokratiske løsninger. Alle miljøløsninger har kommet fra demokratier, ingen fra diktaturer. Dessuten har demokratiet en del andre fordeler. Jeg tviler på om ettbarnspolitikk er en løsning, og jeg insisterer på å være uenig i Randers’ tendens til å avskrive klimaløpet som kjørt. Norge er eksepsjonelt godt posisjonert og utrustet til å utvikle et bærekraftig samfunn. Fossil-tåka som akkurat nå stenger for det politiske gangsynet er egentlig ganske tynn. Det er høyst realistisk å drive bærekraftdebatten inn i politikkens sentrum.

Problemet er at Hansen, Randers og andre angivelige ekstremister har massivt vitenskapelig og empirisk grunnlag for å spørre om utrivelige løsninger vil tvinge seg frem. Gjennom 30 år med økende kunnskap og akselererende klimagassutslipp har konvensjonelle demokrati-, vekst- og markedsmekanismer ikke oppnådd stort annet enn å demonstrere at de mangler løsninger. Foreløpig er det demokratiet som er svar skyldig, ikke Randers. Overfor miljø- og klimaproblemer som sprenger rammene for konvensjonelle politiske løsninger, må det også være vilje til å utvide rammene for debatten.

Rasmus Hansson
Stortingslisten til De Grønne, Oslo

Mer fra Debatt