Annonse
15:01 - 03. januar 2013

Hard mot de harde

Annonse
«Kan det være noe å vinne – mon tro – på å være litt mindre skråsikker?»

SAKPROSA

Espen Søbye hisser seg i Morgenbladet 21. desember kraftig opp over Norsk kulturråds vurderingsutvalg for ny norsk sakprosa. Årsaken er at utvalget i sitt møte 23. oktober ikke kjøpte inn Per E. Hems biografi om Paal Berg. Søbye trekker vidtrekkende slutninger som en følge av dette enkeltvedtaket. Man tar seg i å lure på hvordan han klarer å være så skråsikker på et så tynt grunnlag.

Som mange vet er innkjøpsordningen for sakprosa selektiv. Det betyr at det kun bevilges midler til innkjøp av cirka 80 titler årlig som sendes i 1000 eksemplarer til norske folkebibliotek. Det store antallet titler som forlagene melder på, innebærer at nær fire av fem titler, i 2012 cirka 250 titler, ikke blir innkjøpt. Det sier seg derfor selv at en lang rekke svært gode titler ikke slipper gjennom nåløyet.

Ifølge retningslinjene skal vurderingsutvalget prioritere titler som har «språklige, litterære, innholds- og formidlingsmessige kvaliteter» og som henvender seg til «et allment publikum». Ikke alltid like enkelt å praktisere, men fullt mulig. Søbye føler seg berettiget til å konkludere med at hele utvalget er inkompetent. Han går langt i å antyde at det er penger og ære som driver oss. Vi bør skiftes ut med folk som er bedre kvalifisert.

Sett fra innsiden fortoner det seg snarere slik at vår langvarige og allsidige kompetanse utgjør et godt fundamentet for arbeidet vi utfører. I utvalget arbeider fem personer med til sammen langt over 100 års erfaring fra blant annet relevant forskning og høyere utdanning, biblioteksdrift, forlagsarbeid, anmelderi, foreningsdrift og juryarbeid.

Selvsagt er vi ikke feilfrie, men uansett er det jo foreningene som forvalter avtalen som har funnet fram til oss. Vi har ikke foreslått oss selv.

Siden sola nettopp har snudd, må det være tillatt å komme med et lite hjertesukk. Var det en idé i det nye året å bestrebe seg på å velge en litt mildere tone, finne en måte å debattere på som åpner og ikke lukker?

Vi er jo uansett få her i landet som interesserer oss for sære saker som innkjøpsordninger, sakprosautgivelser, folkebiblioteker og forlagsøkonomi. Kan det være noe å vinne – mon tro – på å være litt mindre skråsikker? I det minste som en forsøksordning.

 

Dag Gjestland
Leder av Norsk kulturråds vurderingsutvalg for ny norsk sakprosa

 
Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.