Debatt

God dag, Facebook-forskning

«Facebook øker vår overskridende sosiale kapital, men ikke den bindende sosiale kapitalen.»

 FACEBOOK

I 2013s første utgave av Morgenbladet kan vi lese at Annie Dahr Nygaard har valgt å slette Facebook-profilen sin. Typisk fortsetter en debatt som dette med at en annen Morgenbladet-leser, som er storfornøyd med Facebook, skriver et innlegg om hvor fint de har det på Facebook. Og slik kan vi fortsette å kaste anekdoter etter hverandre.

Men en diskusjon om noe som har blitt en av våre grunnleggende kommunikasjonsmidler bør baseres på mer enn anekdoter og våre personlige erfaringer. Hva kan forskning fortelle oss om bruken Facebook?

1. Holde kontakt med venner

«De vennene jeg ikke ser ofte nok til at det er uinteressant å kommunisere på Facebook har jeg heller ingen interesse av å kommunisere med», skriver Nygaard. Det gir forskningen hennes langt på vei rett i. Folk som ikke bruker Facebook har omtrent like mange nære venner som de som bruker Facebook.
Først og fremst har Facebook noe å si for om folk har mange bekjente og klarer å holde kontakt med folk over lange avstander. Facebook øker vår overskridende sosiale kapital, men ikke den bindende sosiale kapitalen. Du har kanskje større sjanse for å høre om spennende jobbmuligheter eller en spennende avisartikkel, men du har neppe flere som gidder å bruke helga si på å bære flyttelasset ditt. Den viktigste kanalen for å opprettholde nære relasjoner er fortsatt at folk møtes ansikt til ansikt.

2. La venner holde kontakt med deg

Nygaard oppfatter dette argumentet som «Den aller største grunnen til å slutte. Nettopp denne løgnen, dette substituttet for vennskap facebook-konseptet representerer. Gamle venner, de som har sluttet å ringe meg, de jeg har sluttet å ringe, de fortsetter merkelig nok å besøke profilen min og like bilder av meg.»
I flere undersøkelser innrømmer brukerne at joda, sosiale medier er en enkel og effektiv måte å holde kontakten med bekjentskaper og venner, men mye av kontakten er overfladisk og av ren høflighet. «Venner» og «følgere» beholdes «for sikkerhets skyld», eller er der rett og slett fordi brukeren ikke har orket å fjerne dem fra vennelisten. Flere studier finner at folk bare kommuniserer med en brøkdel av sine Facebook-venner.
På den annen side: også disse fjernere bekjentskapene, de såkalte svake båndene, har en verdi. Selv om du ikke bryr seg så mye om hva kompisen fra barndommen driver med for tiden, kan det fortsatt hende at de poster noe på Facebook som du tilfeldigvis ser og har nytte av.
Nygaard kommer med følgende oppfordring til de som vil holde kontakten med henne: «Ring meg. Jeg vil prate. Send en e-post. Eller et brev. Jeg tar også med glede imot røyksignaler og tresnitt». Forskning finner imidlertid at når vi skal ta kontakt med noen avhenger valget av kommunikasjonsform blant annet av om den er mer avhengig av hensikt og dermed mer formell (slik som brev og e-post), eller mer tilfeldig og dermed mer uformell (som at noen tilfeldigivs er pålogget en chat eller man ser et innlegg i en nyhetsstrøm). Slike egenskaper senker terskelen for å ta kontakt, og det er flere studier som tyder på at disse egenskapene ved sosiale medier gjør at det er enklere å ta opp igjen kontakten med folk vi har kjent tidligere. (Men det er selvsagt ingenting i veien for å ønske seg en noe høyere terskel for at folk tar kontakt!)

3. Vise frem bilder.

Nygaard oppfatter bildedelingen på Facebook som et ønske om å «vise frem mitt interessante liv i den hensikt å virke mer interessant enn jeg er overfor meg selv og andre så vi alle kan være enige om at jeg er hun interessante». Nok en gang har Nygaard et poeng: det er først og fremst solskinnssiden som kommer frem i sosiale medier. Men det betyr ikke at brukere av sosiale medier er mer skrytete, utleverende eller overflatiske enn andre. I dag er sosiale medier utbredt i så store deler av befolkningen at vi ikke kan forklare bruken av sosiale medier med at det er slik at de som ellers skryter mest av seg selv eller viser seg fram, er de som har valgt å bruke sosiale medier. Forskningen gir ikke støtte for at brukerne av sosiale medier har mer narsissistiske eller ekshibisjonistiske personlighetstrekk enn befolkningen for øvrig (men det er ting som tyder på at de som har slike tendenser, er synligere i de sosiale mediene).
Og lar man seg irritere over hvor lykkelige alle ser ut til å være, så er det greit å huske på at også de tradisjonelle, analoge familiealbumene stort sett har vært av glade mennesker ved lykkelige anledninger.

4. Smugkikke på privatoffentlige krangler og kurtiser.

Nygaard skriver at «Denne uvanen har jeg bare godt av å hindre meg selv i å fortsette. Dog, det blir utfordrende å finne et erstattende tidsfordriv som gir like gode latterkramper».
Det stemmer at Facebook-brukerne bruker mye tid på å titte rundt på andre folks profiler og bilder, for å underholde seg selv og følge med på hva andre og hva «folk driver med», og de fleste leser eller kommenterer andres statusoppdateringer oftere enn de legger ut ting selv.

5. Se morsomme videoer, trailere til nye filmer og musikkanbefalinger.

Nygaard ser ikke noe behov for å vende seg til sine Facebook-venner for å få anbefalinger. Det finnes nok av andre kanaler. Og det har hun jo helt rett i.
Likevel: Selv om venner og familie selvsagt er de viktigste menneskene i livet vårt, er det lett å glemme hvor stor betydning folk vi ikke kjenner så godt, har for oss. Fordi vennene våre som oftest også er venner med hverandre, så har personene i én bestemt vennegjeng eller sosial gruppe vanligvis tilgang til den samme informasjonen. Våre bekjente derimot, kjenner folk vi ikke kjenner selv, og kan derfor gi oss tilgang til ny informasjon. Om man derimot har få svake bånd kan man få begrenset med nye inntrykk og ny informasjon, fordi man er begrenset til det som ens venner er kjent med.

6. Følge med på hva folk driver med.

Nygaards siste argument er at «jeg er altfor opptatt av hva jeg selv driver med til å bry meg om noen andre».
Her er Nygaard slett ikke alene. Både i norsk og amerikansk forskning forteller ikke-brukere av sosiale medier er at de ikke ser poenget med å følge med på hva folk man knapt kjenner driver med. De hadde store vansker med å forstå hvordan andre kunne få noen glede ut av det. Småpraten på Facebook fremstår for dem som overfladisk og meningsløs, og det å følge med på Facebooks nyhetsstrøm sammenlignes med interessen for kjendissladder. Disse brukerne er gjerne mer nytteorientert i måten de bruker internett. De er mindre nysgjerrige på bekjente og folk fra fortiden sin, mindre interessert i det å «holde kontakten».
At de som ikke bruker sosiale medier er asosiale, ser derimot ut til å være en myte. Skeptikerne til sosiale medier er hverken mindre utadvendt eller mer preget av sosial usikkerhet. Først og fremst ser de ut til å ha andre ønsker om hvordan og hvor ofte de skulle holde kontakt med eksisterende venner.
Ida Aalen har skrevet «En kort bok om sosiale medier», som gir en lettlest introduksjon til forskning på sosiale medier. Hun er utdannet medieviter. I sin masteroppgave sammenfattet hun forskning på Facebook.

Mer fra Debatt