«Å frikjenne vår livsstil er ikke bare farlig naivt, men farlig feil.»
GRØNN VEKST
Klimapessimisme, skriver Nikolai Astrup i sin kronikk «Grønn vekst er mulig» i Morgenbladet 21. desember, men synes å mene kulturpessimisme. Hovedpoenget, at vekst ikke bare er forenelig med god miljøpolitikk, men en forutsetning for det, er et ekko av Brundtlandkommisjonens 25 år gamle konklusjon, som også i likhet med Astrup hevdet at det dreide seg om å gi veksten «et nytt innhold». Brundtland snakket både om «ny kurs» og «stø kurs», men det ble mest av det siste – da som nå.
Essensen hos Astrup er at Jørgen Randers, i likhet med Malthus i sin tid og andre «pessimister», tok feil i sine misantropiske advarsler fordi de undervurderer den menneskelige kløkt. Vår kløkt er visselig formidabel, men den har sine begrensinger, noe som framgår av det faktum at den første måling over 400 ppm CO2 nylig ble registrert, på Svalbard av alle steder, mens CO2 i 1987 fortsatt lå under 350 ppm. «Klimarealist» hadde vært et bedre begrep, om betegnelsen ikke var kuppet av klimautopister.
Astrup har åpenbart rett i at man må lete etter løsninger innenfor demokratiets, muligens også «systemets», rammer. Det er også åpenbart at teknologisk utvikling vil være en viktig del av dette, og at vi ikke skal tilbake til fortiden. Han burde for øvrig lese om igjen lavutslippets rapport, ledet av Randers, om han etterspør teknologiske løsningsforslag. Astrups behagelige konklusjon, at «det er klimagassutslippene som er problemet – ikke vår livsstil» minner imidlertid om det velkjente argumentet at det ikke er farten som dreper, men bråstoppen etterpå. Å frikjenne vår livsstil er ikke bare farlig naivt, men farlig feil.
Når flyreiser og forbruk peker til himmels sammen med CO2-utslippene, så viser det også at vår iboende kortsiktige nytterasjonalitet kanskje gir den største grunnen til pessimisme. Vi må ikke bare forbruke riktigere, vi må forbruke mindre, men hvordan? Astrup har rett i at markedet en del av løsningen, og at Norge har alle forutsetninger for å gå foran – men vi er stort sett flinkest på bortebane og der det ikke koster. Når vekst er det politiske mantra og selv vårt viktigste finansielle instrument, Oljefondet, forholdet seg passivt til utfordringene og mulighetene (og sågar kjøper seg opp i kinesisk kullkraft), smaker det ikke av den politisk erkjennelse av alvorlighet som kreves for at demokratiets store vi skal velge de grønne løsninger Astrup ønsker seg.
Dag O. Hessen
Professor i biologi og bidragsyter i Jørgen Randers' bok 2052