I Marit K. Slotnæs' interessante og velskrevne artikkel «Bare sex og død» i Morgenbladet 11. januar var det en setning jeg stusset over: «I dag er det bare ekstremister som avviser Darwins teori om mennesket tilblivelse.»
Menneskets tilblivelse? Mener hun menneskets utvikling slik den kan leses ut av Darwins teori om artenes opprinnelse, altså en utvikling fra en enklere organisme frem til en mer komplisert og sammensatt organisme? I så fall er bruk av begrepet tilblivelse i den forbindelse i beste fall upresist, i verste fall vill-ledende. For menneskets tilblivelse forutsetter noe mer, det mest grunnleggende av alt: selve livet, livsgnisten. Og dette involverer dyptpløyende filosofiske og teologiske spørsmål som går langt videre enn Darwins utviklingslære, nemlig hvordan liv, som sådan, har oppstått. Og her er det vel i bunn og grunn to ulike standpunkter, eller teorier om man vil:
1. Liv er resultat av blind tilfeldighet.
2. Liv er blitt til gjennom en visjon, en tanke, en vilje, en plan – dette som rommes under fellesbetegnelsen Gud – og som derfor styres av, eller fungerer i henhold til, en eller annen hensikt.
Som kristen gikk Darwin inn for Gud, samtidig som han som vitenskapsmann sikkert var klar over at verken den blinde tilfeldighet eller Gud kan testes empirisk og derfor heller ikke bevises i noen vitenskapelig forstand.
Av samme grunn er hvert eneste menneske som leter etter livets mening henvist til å velge mellom disse to alternativene ut fra det som virker mest sannsynlig og/eller gir mest fortrøstning og pågangsmot.
Mie Berg Simonsen