«Jeg er for menneskeretter, men på et mer begrenset naturrettslig grunnlag.»
SAMTID
Morgenbladet trykte den 21. desember en omtale av min siste bok Motforestillinger. Femti påstander møter motargumenter, skrevet av Thomas Hylland Eriksen. Omtalen er gjennomgående vennligsinnet, men bygger likevel på en rekke misforståelser.
Anmeldelsen er basert på oppfatningen om jeg skulle mene at det foreligger en dypt skille mellom folkeflertallets oppfatninger og de som utgår fra en norsk «fortolkningselite», som jeg skulle oppfatte som en homogen gruppering. La det her med en gang være sagt at denne fortolkningseliten ikke er homogen; og det er på visse områder at vi kan snakke om en dyp avstand mellom folk og elite (innvandringspolitikk og familiepolitikk).
Hylland Eriksen skriver «Han [altså undertegnede] er begeistret for darwinistiske tolkninger av menneskets natur, samtidig som han snakker pent om kristendommen». Vel, å si at jeg er «begeistret for darwinistiske tolkninger» er litt drøyt, all den stund jeg bruker tre sider på å kritisere dem. Men når det gjelder variasjonens og seleksjonens betydning, er jeg langt på vei enig med darwinistene. Her nevner jeg noe som sjelden framheves, og det er religionenes betydning for reproduksjonen. Dette gjelder både på individplan og på gruppeplan. Den engelske professoren Eric Kaufmann, som er lite kjent i Norge, har samlet data om dette og har, på darwinistiske premisser, skrevet boka Shall the Religious Inherit the Earth?
Det er flere påstander som ikke stemmer i Hylland Eriksens artikkel. En slik påstand er at jeg skulle være imot Menneskerettighetene. Jeg må da få gjøre oppmerksom på at jeg er for menneskeretter, men at jeg er det på et mer begrenset naturrettslig grunnlag, i motsetning til den politiske erklæringen som ble utarbeidet i 1948 ved opptakten til den kalde krigen, og som det i dag er lett å kritisere. Resonnementet for dette er i gjengitt i kapittel syv i boka mi.
Det kunne også være grunn til å kommentere Hylland Eriksens utlegning av den durkheimske tradisjon i sosiologien. Emile Durkheim var ikke «mot all forandring» – det er heller ikke jeg. Durkheim hadde sin erfaring fra Frankrikes kaotiske og blodige historie etter den franske revolusjon. Kaoset kunne ses som utilsiktede følger av en forenklet modernitetsforståelse, basert på slagordene frihet, likhet og brorskap. Det Durkheim var opptatt av, var å foreskrive grenser for hva slags modernitetsforståelse som var ansvarlige, og hvilke som ikke var det. Durkheims teorier er en forløper for den senere institusjonssosiologien, som hevder at det er nødvendig å opprettholde visse institusjoner hvis et samfunn ikke skal ende i kaos.
Det kan i vår tid påvises atskillige data som ikke passer inn i verken liberale eller sosialistiske modernitetsteorier. Et eksempel på dette er det økologiske uføre som vi har kjørt samfunnet opp i. Den østerrikske avisen Die Presse hadde den 15. mai i år en førstesideoverskrift: Eine Erde ist dem Menschen zu wenig. Avisen karakteriserte dette som Dramatisch. Bakgrunnen for artikkelen var beregninger utført av WWF, gjengitt i «Living Planet Report 2012». Her ble menneskets «fotavtrykk» anslått å forutsette to jordkloder allerede i 2020. Hylland Eriksen ser flott bort fra denne empirien når han skriver «Hvorvidt Norge er et godt eller dårlig land å leve i om hundre år, er opp til landets innbyggere i 2112».
Det er all grunn til å overskride liberale og sosialistiske fortolkninger om at all forandring enten må tolkes som framskritt og frigjøring eller som reaksjon og undertrykkelse. Andre forklaringstradisjoner, om sivilisasjoners tilpasning og mistilpasning, kan framstå som alternativer til framskrittsmodellen. Det kunne være grunn til å arbeide videre med slike fortolkningsmodeller. De kunne kanskje bidra til få utviklingen over i en annet spor.
På en slik bakgrunn gir jeg det råd til folk som føler seg oversett at de ikke bare må utvikle holdninger av antielite. De må bygge ut alternative fortolkningseliter. Til oppbyggingen av slike alternative eliter finnes det flere byggesteiner i min bok.
Sigurd Skirbekk
Professor emeritus i sosiologi, UiO