Viktigere enn et navn ville det være om stedet hadde fått en tydelig og informativ plakett.
Den jødiske plass
I Morgenbladet 30. mars har Jan Erik Vold og Jahn Otto Johansen enda et innlegg om sitt navneforslag «Ruth Maiers plass». Jeg er enig med Vold og Johansen i at dette er blitt en uheldig debatt. Selv om utgangspunktet sikkert var velment, bærer de to forfatterne selv ansvaret for å skape en «lidelseskonkurranse» mellom Ruth Maier og de andre 771 jødene som ble deportert fra Norge. De tillater seg å gå «om bord» i Donau 26. november 1942, påstå at Ruth Maier der var «den ensomste av alle» og at hun ikke hadde noen å dele redslene med. Det kan de ikke vite noe om. Skal vi virkelig måle og veie alle de andres – statsløse og norske borgeres redsler – opp mot hverandre?
Min oldemor var den eldste kvinnen om bord i Donau, hun gikk i sitt 81. år. To ganger hadde hun flyktet fra det vanskelige livet i Litauen og forsøkt å etablere et nytt liv annet steds. Etter flere tiårs fattigdom, slit og iherdig innsats for å skape et liv i Norge følte hun seg trygg her. Hvordan hadde hun det om bord? Ut fra Vold og Johansens noe ubehagelige retorikk kreves det nærmest at jeg skal gråte mer for Maier enn for min oldemor eller for min mors 19-årige bror. Også han var full av drømmer og planer for fremtiden.
Denne veien må vi ikke gå. Det er uverdig og smertefullt.
Det er for øvrig ikke Aftenpostens kulturredaktør som har «tagget» debatten. Vold og Johansen faller i egen felle når de hekter seg på sitatet fra Anne Talsnes om å «ikke sjalte ut Ruth Maier av vår kollektive erindring». Insisteringen på «Ruth Maiers plass» sjalter jo nettopp ut alle de andre som ble rammet. På Donau var det mennesker av alle slag: gamle, unge, småbarn, spedbarn, fattige, bedrestilte, akademikere, klutesamlere, musikere, forretningsdrivende – deres liv skal ha samme plass, deres navn skal også huskes.
I et tilsvar i Aftenposten skrev jeg: «Vold har løftet frem Ruth Maier, men på så smertefull grunn som dette kan ikke Ruth Maier bære vår norske historie. Hvert menneske har samme verdi, og ett navn kan ikke representere alle.»
«Snublestenene», som Jødisk Museum i Oslo har brakt til Norge, er individuelle minnesmerker lagt i fortauene, der folk bor og går. Én sten – ett navn. Det er en verdig måte å minnes den enkelte på. Slik får hvert eneste navn sin egenverdi og nytt liv. 43 stener er hittil lagt i Oslo. Ruth Maier har allerede fått sin. Vi har mange igjen å minnes.
Det er ufint av Vold og Johansen å stille spørsmål ved norske jøders holdninger – dersom noen av oss skulle ha noe imot forslaget deres. De mener navnet til Ruth Maier vil gi plassen en felles symbolfunksjon for denne delen av jødisk historie i Norge. Det tror ikke jeg.
Vold og Johansen påstår at Ruth Maier er «den jødiske person fra krigens dager vi vet mest om». Hun er kanskje den personen Vold og Johansen vet mest om. I denne sammenhengen er det vel så betydningsfullt å løfte frem dem det nesten ikke finnes spor etter, nettopp fordi de er så totalt glemt.
De tomme stolene på Akershus-kaia gir et meningsbærende uttrykk for det ufattelige tapet så mange jødiske familier i Norge led under holocaust. Hele familier ble utradert. Alle mistet noen og noen mistet alle. Dette traumet har overlevende og deres etterkommere levd med siden. Vi trenger ingen splid på toppen av dette.
Viktigere enn et navn ville det være om stedet hadde fått en tydelig og informativ plakett. Jeg har likevel foreslått et navn som har med de tomme stolene å gjøre. Andre har foreslått 26. november-plassen. Det siste ville muligens kunne gi nordmenn noe mer kunnskap om en så mørk dag i norsk historie.
Vold og Johansen spør avslutningsvis direkte i sin artikkel – ja eller nei? I denne saken er det mange andre spørsmål man heller burde stille enn dette ultimatum.
Sidsel Levin
Musikkpedagog og kulturformidler