Annonse

Annonse

00:47 - 16. mars 2012

Tanker på villspor

Alt som virker fornuftig og smart tillegges den kognitive terapien, mens alt som er reaksjonært og tungrodd tillegges psykoanalysen.

PSYKOLOGI

Morgenbladet bragte i forrige nummer en artikkel om kognitiv terapi. Dette er veletablerte psykologiske behandlingsmetoder som har vist seg effektive ved en rekke lidelser. De har som sådan en selvfølgelig og ønskelig plass i norsk psykisk helsevern. I artikkelen blir flere fagpersoner som står for ulike retninger innenfor denne terapitradisjonen intervjuet. Via disse intervjuene tegner artikkelen et historisk bilde av kognitiv terapis utvikling, med utgangspunkt i Aaron Becks erfaringer fra psykoanalyse til kognitiv terapi. Det er her artikkelen kommer på avveie. Den vinkles ut ifra Becks endimensjonale, forenklede historiefortelling om psykoanalysen. Og vi spør oss: Hva med den utviklingen som har skjedd i psykoanalytisk teori og praksis siden da? Hva med psykoanalysen slik den praktiseres i dag, samt alle de forgreninger av psykoanalyse som eksisterer: Korttids- og langtidsterapi, gruppe-, familie-, par- og miljøterapi?

Posisjoneringen skjer ved at alt som virker fornuftig og smart tillegges den kognitive terapien, mens alt som er reaksjonært og tungrodd tillegges psykoanalysen. Det manes frem et paradigmeskifte i psykisk helsevern fra psykoanalysen som er opptatt av barndommen, lange ineffektive terapiprosesser og følelser, til kognitive terapiformer som tar utgangspunkt i symptomet i nåtid, tankemønstre og raske og effektive terapiprosesser. Det redegjøres ikke for at moderne psykoanalyse også er opptatt av hvordan pasienten lever med sine problemer her-og-nå, at psykoanalyse også er et effektivt og viktig tilbud for pasienter med sammensatte psykiske problemer, og at psykoanalysen viser positive behandlingseffekter der andre terapimetoder ikke hjelper. Psykoanalysen arbeider heller ikke utelukkende med følelser, men også med tankemønstre. Psykoanalyse i dag er ikke det samme som psykoanalysen på Freuds tid. Også psykoanalysen, i likhet med kognitiv terapi, er under endring, utvikling og forbedring.

Psykoanalysen har en vitenskapelig posisjon i dag. La oss kort nevne noen av de områdene som er under vitenskapelig utforskning og dokumentasjon. En omfattende tilknytningsforskning har vist hvilken betydning den enkeltes relasjonshistorie har for måten vi mennesker håndterer relasjonelle utfordringer som voksne. I psykoanalysen er interessen for pasientenes relasjonshistorie et bakteppe, men vi arbeider i moderne psykoanalyse med relasjonen her-og-nå. Psykoanalytikere graver ikke primært i fortiden, men har en modell som støttes av tilknytningsforskningen, hvor det som utspiller seg mellom pasient og behandler i øyeblikket forstås i et historisk lys. Vi tror de fleste vil se verdien av denne forskningen. Men det kan nok være uenighet i hvordan dette påvirker forståelsen av pasientens lidelse og problemer. I nyere nevrofysiologisk forskning har psykoanalytiske modeller om psyken og det mentale vist seg sentrale i fortolkningen av forskningsfunn. Disse funnene har igjen inspirert og informert psykoanalysen.

Resultatforskning tillegges også betydning innen psykoanalyse og psykoanalytisk psykoterapi. Det er riktig at fagmiljøet har vært mer tilbakeholdent og problematiserende til utelukkende å forske på utfall. Noe har vært begrunnet i de belastninger et randomisert klinisk forsøk er forventet å være for behandlingen, men det største hinderet har nok ligget i det å finne egnede kontrollgrupper. Det er imidlertid dokumentert at psykoanalysen kan utgjøre et tilbud i helsevesenet for komplekse tilstander som er vanskelig å endre, og at lengre tids terapi i mange tilfelle gir en bedre effekt en kortere terapier.

Psykisk helsevern byr på store utfordringer, og ut ifra vår nåværende viten trengs det innsats fra fagfolk med variert teoretisk bakgrunn. Psykoanalyse og psykoanalytiske psykoterapier, kognitiv terapi og kognitiv atferdsterapi, samt en rekke andre tilnærminger hører naturlig hjemme her. Selv om de fleste terapier har en moderat-god effekt for en rekke psykiske lidelser, viser frafall fra behandling, raske tilbakefall og begrenset nytteverdi for mange pasienter, at «vidunderbehandlingen» fremdeles ikke er funnet. På denne bakgrunn oppfatter mange innenfor moderne psykoterapiforskning det som destruktivt med «kulturkriger» og polarisering om hva som er best behandling. Oppfordringen går heller i retning av å prøve å integrere det som er påvist effektivt innenfor flere teoretiske «leire», samt å gi plass for forskjellige former for terapier. Pasientens preferanse og valg av terapiform er også av betydning.

 

Steinar Lorentzen
Erik Stänicke
Hanne Strømme
Morten Vanberg
Ira Haraldsen
Forskningsutvalget i
Norsk Psykoanalytisk institutt

Annonse

Mer fra Debatt