Annonse
09:39 - 09. november 2012

Sykdom som sunnhetstegn

Annonse
«Yngstejenta var knapt ti måneder gammel da jeg plasserte henne i studentbarnehage […] Adskillelsen føltes som fysisk smerte.»

TID

«La oss snakke alvor. Hva er et menneskeliv? Det er tid. Det er antall dager og netter. Mange eller få, det vet vi ikke, men vi vet at vi har dem og at de er begrensede», skriver Nina Björk. Den svenske feministen som jeg inntil nylig ikke hadde hørt om, før jeg leste Anna B. Jenssens artikkel i Morgenbladet 26. oktober.

Mennesket kjennetegnes av sin evne til å drømme, skriver Nina Björk. Og drømmen begynner med noe veldig enkelt, «den börjar med ett missnöje». Oppmuntret av Jenssen og Björk vil jeg derfor forsøke å si noe om et tabubelagt tema, de ambivalente mødrene. Min overbevisning er at kvinnene med høyt sykefravær er symptombærere på et samfunn som på noen områder er på vei i feil retning. Travelhet er blitt en dyd, lite tid er den nye normaltilstanden i samfunnet vårt, også for min arbeidsplass, som er kirken.

Mine barn begynte tidlig i barnehage. Yngstejenta var knapt ti måneder gammel da jeg plasserte henne i studentbarnehage og gjenopptok studiene. Vi bodde i studentbolig, og min studieprogresjon var kriterium for fornyet leiekontrakt. I ettertid står dette igjen som mitt livs kanskje største nederlag, at jeg gikk fra henne der. I en god barnehage, med relativt korte dager, men likevel – det føltes så feil. Jeg minnes dager på fakultetet hvor jeg var så full av lengsel og sorg at tårene sto i øynene på meg mer eller mindre kontinuerlig. Adskillelsen føltes som fysisk smerte. Men jeg ga ikke etter. Nå har hun fylt syv år, og jeg orker fortsatt ikke å se bilder fra denne første tiden av livet hennes.

Essensialisme, vil kanskje noen si når de leser dette, siden det tross alt er en prest i Den norske kirke som skriver. Men jeg er først og fremst mamma og feminist, og har min identitet vel så mye her. Jeg kjenner til «myten om den gode mor», og essensialismens mange farer. Da jeg forlot ungene i barnehagen for å studere, så var det blant annet feministisk etikk jeg fordypet meg i. Det jeg imidlertid opplever som dypt ironisk ved dagens situasjon, er det at den har klare paralleller til tiden før abort ble legalisert.

Den gang var det kun de priviligerte kvinnene som hadde reell valgfrihet, slik er det også i dag. Den gang var godet selvbestemmelse over egen kropp, nå er godet mer tid til familien. Den hegemoniske, politisk korrekte feminismen har holdt fram full stilling og barnehagedekning som universalløsning og det eneste rette – under slagordet «kvinnens frihet». Jeg er evig takknemlig for den kampen feminister før meg har ført, og de resultatene de har oppnådd på mange områder. Problemet er bare at jeg ikke klarer å fortrenge lengselen eller kvele misnøyen.

Jeg vil ha mer tid til barna mine. Når jeg snakker med andre mødre (og fedre) får jeg bekreftet at min drøm deles av flere. Og jeg må undre meg: Er det egentlig åttetimers arbeidsdag, tidsklemme og lite tid til barna kvinnene ønsker? Hjemmeværende mødre på Oslo vestkant kan tyde på noe annet. Undersøkelser som dokumenterer at mange kvinner ville ha vært mer hjemme om de hadde råd, er også med på å nyansere dette bildet. Og for oss som føler på ubehag, misnøye og ambivalens, finnes det få reelle politiske alternativer. Alle de store partiene snakker om full sysselsetting og barnehagedekning.

Man kan velge å være hjemmeværende også i våre dager, vil kanskje noen hevde. Virkeligheten er at det i liten grad er en reell mulighet for andre enn de økonomisk priviligerte. Med dagens forbruksnivå (der man helst ikke vil at ens barn skal skille seg for mye ut), skyhøye boligpriser, dyre fritidsaktiviteter og eventuelt også studiegjeld, er det svært vanskelig å velge annerledes. Jeg klarer ikke å forstå: Hvem gjør vi egentlig dette for? Hvorfor må vi leve en så stor del av våre liv på arbeidsplassen? Hva er vitsen med velferd og rikdom hvis vi har så lite tid til barna våre at andre må ta vare på dem størsteparten av den tiden de er våkne? Kanskje er det på tide at vi pusser støv av et gammelt feministisk slagord, om at det personlige er politisk.

Hvordan bruker jeg tiden min? Det er et spørsmål som jeg hele tiden bærer med meg. Kanskje er det arbeidet mitt som gjør meg ekstra bevisst – jeg sitter ofte i samtaler med nå voksne barn som skal begrave sine foreldre, som forteller om livet til avdøde i retrospektiv, med varme, sorg og den visdommen som avstand i tid gir. Og når minneord og begravelse er i boks, går jeg hjem til mine barn, som en gang skal skrive mine minneord. Se tilbake og fortelle om mitt liv. Og jeg blir tvunget til å stille alle disse store spørsmålene: Hvordan bruker jeg tiden min? Makter jeg å holde hverdagens øyeblikk hellige? Klarer jeg å se storheten i relasjonene til mine nærmeste? Lever jeg slik at jeg ved veis ende kan stå for det?

Min bønn er, når jeg våger å hente fram drømmen og utopien fra hjertedypet: Kan vi ikke i det minste forsøke å ta tiden tilbake ved å redusere arbeidstiden? For å se om det hjelper, om det kan bremse utviklingen i sykefraværet, snu den økende tendensen til milde psykiske lidelser, lindre ensomheten som brer seg over landet vårt som et mørkt teppe. For å se om det kan bremse forbruket, gi miljøet og naturen etterlengtet hvile. For å se hvordan livet oppleves når barna får mer tid sammen med mammaer og pappaer. Enten det er kirke eller stat det dreier seg om, så tror jeg at man ikke kommer unna det å ta menneskenes misnøye og lengsel på alvor.

Jeg vil ha tid. Ikke høyere lønn, ikke flere ting. Tid, og den undervurderte friheten den gir. Tid. Ikke bare for småbarnsforeldre, men for alle som måtte ønske det. Så vi kan besøke gamle foreldre og besteforeldre, se ungene våre mer enn tre timer i døgnet, finne helse i fysisk aktivitet, og ta en kaffe med den naboen som ofte sitter alene. For som Jenssen skriver: «Vi trenger ikke mindre omsorg i verden, vi trenger mer.» Og da må vi starte med å ta tiden tilbake. Fordi tiden er livet vårt.

 

Gunhild Maria
Hugdal Marchen

Tobarnsmor, feminist, prest

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.