GLOBAL HELSE
De siste ukenes debatt i Morgenbladet om regjeringens globale helsepolitikk har ikke tatt innover seg de nye føringene Stortinget faktisk har gitt.
Det er riktig, som Ola Didrik Saugstad sier i sin kronikk 25. mai at regjeringen har hatt et for ensidig fokus på vaksiner. Norge har de senere år dreiet helsebistanden i retning av tyngre satsning på vertikale programmer.
Det Saugstad ikke nevner, er at Stortinget har kommet med et godt korrektiv og supplement gjennom sin behandling av Stortingsmelding nr. 11 (2011–2012). Stortinget ber nettopp om en sterkere satsning på helsetjenester for gravide, fødende og nyfødte. Norges innsats skal styrkes når det gjelder investeringer i utviklingslands egne nasjonale helseplaner, som kan sikre lik tilgang til helsearbeidere og et helsevesen for alle.
Tradisjonelt har Norges helsebistand vært preget av langsiktige og forutsigbare investeringer i helsesektoren i fattige land. Norges lange samarbeid med Botswana er et godt eksempel med solide resultater. Men i dag er Malawi det eneste landet hvor Norge bidrar med en helhetlig og samordnet helsesektorbistand til gjennomføring av nasjonale helseplaner, blant annet med vekt på helsearbeidere.
Denne utviklingen er uheldig. Med en rekke internasjonale fond og initiativer innen global helse er det desto viktigere at Norge støtter opp om en koordinert gjennomføring av nasjonale planer, med tilhørende investeringer i helsearbeidere.
Det regjeringen derfor må gjøre, er å supplere sin vaksinestøtte med en sterkere satsning økonomisk og politisk i tråd med Stortingets nye føringer.
Det er også riktig slik Fife fra Norad sier 8. juni, at faktorer som utdanning, likestilling og ernæring er avgjørende for et friskt liv. Men det stemmer ikke nødvendigvis at dette er høyt prioritert av Norge. Norsk bistand til ernæring, utover i humanitære katastrofer, er lav. De siste årene har også norsk bistand til utdanning gått ned, både som andel av bistanden og i kroner og øre. Både Saugstad, Legeforeningen og Stortingets utenrikskomité har vektlagt at utdanning er essensielt for nedgang i barne- og mødredødeligheten. Her vil både utdanning av helsearbeidere og utdanning for jenter utover grunnskole være avgjørende.
Det regjeringen derfor må gjøre, er å følge Stortinget når det ber om at indirekte årsaker til barne- og mødredødelighet som ernæring og utdanning må prioriteres tydelig.
Nå ønsker Redd Barna tre ting: Vi ønsker at regjeringen følger opp Stortingets behandling av stortingsmeldingen om global helse. Vi ønsker at regjeringen øker bevilgninger til både utdanning og helse over statsbudsjettet i 2013. Og vi ønsker at politikerne kommer på banen i denne debatten.
Tove R.Wang,
Generalsekretær i Redd Barna