Kunnskapsminister Kristin Halvorsen svarte på vår kronikk «Konstruerer adferdsproblemer» i Morgenbladet 11. mai med å omgå kronikkens budskap om at det foregår en statlig initiert og finansiert jakt på det normale barnet. Dermed blir ministerens svar uten substans.
I kronikken skrev vi om identifiseringen av avvik fra det «normale» som foregår blant annet gjennom kartleggingsverktøy som brukes av barnehager og helsestasjoner. I boka Mestrer, mestrer ikke dokumenterer vi at de mest alminnelige sider ved barns liv blir omgjort til noe som må rettes på eller forebygges. Politiske ambisjoner om tidlig innsats og synlige resultater passer som hånd i hanske for selgerne av kurs, verktøy, håndbøker og programmer. Det vi ser er summen av kommersielle interesser, faglig prestisje og politisk styringsiver. I kronikken viser vi til at en tilsvarende jakt på det normale barnet foregår i forskningsprosjekter som er finansiert av Norges forskningsråd (NFR). Forskningsdesign innrettes slik at helt alminnelige barn havner i en gråsone. Datamengden og detaljrikdommen er så stor at forskerne finner de feilene de leter etter. Jo flere tegn til avvik de finner, jo større er sjansen for nye forskningsmidler. Ministeren hevder at det ikke er tilfelle at staten deltar i denne jakten.
I motsetning til Halvorsen er det mange fagfolk og foreldre som er bekymret over at staten støtter opp om store forskningsprosjekter som søker etter avvik hos barna. Dette har vi fått bekreftet gjennom responsen på kronikken. Halvorsen mener derimot at kunnskap som frembringes gjennom Atferdssenterets prosjekt «Barns sosiale utvikling» er nyttig for barnehagene når de arbeider med kompetanseheving blant ansatte og for å utvikle tiltak knyttet til barns sosiale kompetanse.
«Fri og uavhengig forskning skal være et kritisk korrektiv til myndighetene, uansett finansieringsform.»
Halvorsen velger å se helt bort fra det vi skriver om hvordan data er samlet inn og om det synet på barn undersøkelsen bygger på. Spørreskjemaet om toåringen er konstruert slik at et trassig og aggressivt barn blir lett å finne. Dette barnet identifiseres med de mange spørsmålene om barnet slår, biter, sparker, stikker av, kaster ting, lugger og dytter. Ministeren ser også bort fra det vi skriver om voksne som tillegger toåringer intensjoner som dette. De er ikke bare på kollisjonskurs med nyere småbarnsforskning, vi påstår også at de er farlige. Forestillingen om at toåringer handler som de gjør for å skade andre, kan få svært negative konsekvenser.
Ministeren er også uenig med oss i at det er problematisk at Kunnskapsdepartementet som oppdragsgiver formulerer problemstillinger i et forskningsprosjekt eller har innflytelse på hvordan funnene presenteres. Hun omtaler forskningsprosjektet «Barns sosiale utvikling» som oppdragsforskning. Dette er oppsiktsvekkende i og med at prosjektet er finansiert gjennom NFRs program «Utdanning 2020». Fri og uavhengig forskning skal være et kritisk korrektiv til myndighetene, uansett finansieringsform. Uavhengigheten må også gjelde utformingen av forskningsspørsmål og presentasjonen av forskningsfunn.