Debatt

Slagstads motiver

Rune Slagstad er forsker og professor, men samtidig og hele tiden offentlig intellektuell. Dobbeltløpet preger alt han skriver.

«Man får en følelse av at hver en fjert i 'det norske system' har verdenshistorisk betydning.»

DEBATT

Rune Slagstad gikk fra SV til Rødt i forrige valg, og er en av Norges fremste venstreintellektuelle. Den kanskje viktigste inspirasjonen gjennom hele forfatterskapet har vært Frankfurtskolen og kritisk teori. Som Sigurd Tenningen påpeker i Morgenbladet 23. november, forsøker kommentatorer til høyre likevel å gjør ham til «sin». Dette skyldes Slagstads effektive presentasjon av seg selv – han ønsker selv å fremstå som en tenker hinsides venstre og høyre – men også at hans posisjon er sammensatt.

Mange spørsmål dreier seg dessuten ikke først og fremst eller bare om venstre mot høyre. På lanseringsseminaret for Slagstads siste bok, Spadestikk 1967–2012 (omtalt i Morgenbladet 20. september), leverte Jon Elster en hard metodisk kritikk av Slagstad.

På samme seminar diskuterte jeg tekstene i Spadestikk ut fra sentrale slagstadske «motiver» – et av Slagstads favorittuttrykk. Et naturlig første motiv er positivismestriden. Slagstads opptatthet av denne striden, og hans forsvar for positivismekritikken, preger de fleste av tekstene hans, også i Spadestikk. Positivismestriden er også det organiserende motivet i De nasjonale strateger (1998). Her analyseres kamper mellom nasjonale strateger og konflikter mellom kunnskapsregimer som stadig nye runder og varianter av positivismestrid.

Resultatet taler for seg: Historien om Norges nyere historie er kanskje aldri fortalt bedre. En innvending er at andre distinksjoner forsvinner eller underbehandles. Det kan være mye annet som er interessant med en positivist enn at vedkommende er positivist. Det mest interessante med Slagstads egen tenkning er ikke tilslutningen til allmenne positivismekritiske antagelser.

Jeg får av og til lyst til å minne Slagstad på at positivismekritikken er en kritikk av positivismen, og ikke av alt mulig han måtte mislike: teorien om rasjonelle valg, metodologisk individualisme, kvantitative metoder, eksperimentell samfunnsvitenskap. Det er en tendens til at Slagstad lar positivismekritikerne slippe billig fordi de står på den rette siden; deres begrensninger forbigås eller nedtones, deres betydning forstørres. Man får en følelse av at hver en fjert i «det norske system» – et annet av Slagstads favorittuttrykk – har verdenshistorisk betydning.

Slagstad forholder seg lite til den nye naturalismedebatten, som i noen henseender er positivismestriden på nytt, men som også utfordrer parametrene i denne striden. Kanskje ser vi altså likevel, utover på 2000-tallet, en viss vending bort fra postitivismestriden som gjennomgangsmotiv hos Slagstad. Her spiller det nok inn at den nye naturalismedebatten i høy grad foregår med utgangspunkt i naturvitenskap, analytisk filosofi og retninger innen psykologi og samfunnsvitenskap som er fremmed land for Slagstad.

En annen sental dikotomi er skillet styringsvitenskap – opposisjonsvitenskap. Også dette skillet er det nærmest ufattelig hva Slagstad får ut av; det har, i likhet med positivismestriden, vist seg som et uvanlig produktivt motiv gjennom store deler av forfatterskapet. Igjen har vi å gjøre med et skille som er samtidig deskriptivt og normativt. Skurken i historien er styringsforskningen og styringsperspektivene, enten det nå er forskning og perspektiver som utgår fra det Slagstad omtaler som den sosialdemokratiske «sentrumsreformistiske posisjon» i Om staten (1978) eller, senere, nyere styringsorienterte tilnærminger, representert ved for eksempel Gudmund Hernes eller Fredrik Sejersted.

Men hva, mer nøyaktig, er galt med styringsorienterte tilnærminger? Det å forske på problemstillinger knyttet til styring kan jo ikke i seg selv være galt. Slik forskning kan være interessant faglig sett, og den vil gjerne interessere «styrerne», men bør i utgangspunktet ikke være mindre interessant for «opposisjonelle» borgere og bevegelser med ambisjoner om politisk makt. Det som selvsagt er kritikkverdig, er om man som forsker intervenere i debatter om statens rolle og «god styring» i den tro at man gjør det på et verdinøytralt og rent faktamessig grunnlag.

Men er det stort bedre når selverklærte opposisjonsforskere hiver seg inn i debatter om regulering og samfunnsstyring på ureflekterte måter?

Kort sagt: Det viktige skillet her går mellom forskning som er analytisk og normativ reflektert, og forskning som ikke er det. Skillet mellom styrings- og opposisjonsforskning er høyst uklart, og i alle tilfeller sekundært.

Mye er alt sagt om Slagstad og det liberale motiv, også av Slagstad selv. På 1970-tallet er Slagstad ingen utpreget liberaler. Han argumenterer for en sosialisme med basis i ytrings- og organisajonsfrihet og rettsstatlige garantier. Men den nærmere konstitusjonelle utformingen av den revolusjonære rådssosialismen han foreskriver er utydelig. Utydeligheten gjelder selvfølgelig næringsfriheten og den private eiendomsretten, men også mer generelt forholdet mellom sosialistiske rådsorganer og parlamentariske organer, og forholdet til individets rett til negativ frihet.

I den ideologiske konteksten Slagstad befant seg i, på en venstreside der maoisme og leninisme ble diskutert som seriøse politiske alternativer, kan man kanskje likevel utlegge hans posisjon som en slags liberal posisjon. Men han blir mildt sagt mer opptatt av det liberale med tiden, og et kvalitativt skifte inntreffer på begynnelsen av 1980-tallet. Fra da av utgjør den liberaldemokratiske rettsstaten på en helt annen måte enn tidligere rammen for Slagstads politiske tenkning.

Hos Slagstad anno i dag kunne man sagt at det liberale var et hovedmotiv. Men man kunne også hevde at liberalismen er nokså fraværende i det meste av det han skriver. Det vil si: Slagstad er liberaler i den forstand at han stadig og stadig oftere engasjerer seg for liberale rettigheter og en liberal ytringskultur. Han og Francis Sejerstedt har levert banebrytende bidrag om den liberal-demokratiske rettsstatens rolle i norsk kontekst.

Slagstads interesse for liberalismen som intellektuell og filosofisk tradisjon for tenkning om rett, politikk og moral er imidlertid minimal. Noe som kvalifiserer som substansielle drøftinger av for eksempel John Rawls eller Ronald Dworkin finnes verken i Spadestikk, Rettens ironi eller Rett og politikk. Dette er i seg selv ingen innvending, men funnet forbløffet meg sett i lys av det som er skrevet og sagt om hva som opptar ham.

Slagstad kan hevdes å bli stadig mer nasjonal i orienteringen, i den forstand at studieobjektet i tiltagende grad utover på 1980- og 90-tallet er norsk historie og idéhistorie. Der er imidlertid også motsatte tendenser. Det er en spenning mellom Slagstads vektlegging av «stortingssalen som politikkens sentrum, det norske systems viktigste politiske verksted, vår polis», som det heter seg i sluttkapittelet i De nasjonale strateger, og hans nyere begeistring for internasjonal rettsliggjøring. Begeistringen kan nok ses i lys av hans stadige engasjement for rettsstatlige prinsipper, men dagens situasjon reiser også genuint nye problemstillinger for polis' forsvarere, om grensene for internasjonal rettsaktivisme og overnasjonale institusjoners demokratiske legitimitet.

Slagstad har hele tiden vært en «tredje vei»-tenker. I dag leter han etter et sett av tredje veier, mellom liberalisme og kommunitarisme, liberalisme og verdikonservatisme, liberalisme og republikanisme, liberalisme og feminisme, og liberalisme og sosialisme. Kreativiteten når det gjelder å sammenstille -ismer er stor, men det kan være vanskelig å få tak i hvor Slagstad ender opp, det være seg idémessig eller institusjonelt. Jeg får ikke grep om hva Slagstad legger i sin tilslutning til «liberalismen» utover at han, som de fleste andre, ønsker seg en rettsstat. Hva mener den gamle sosialisten Slagstad om moderne liberal teori om sosio-økonomisk ulikhet og fordelingsrettferdighet?

Når det gjelder det mer konkrete, tror jeg Slagstads tredje vei blant annet betyr å vektlegge offentlighetens og sivilsamfunnets korrigerende rolle i møte med offentlig byråkrati og teknokrati på den ene siden, og markedet på den andre. Han har i noen av de nyeste tekstene sine fremholdt betydningen av profesjonene og profesjonenes autonomi og lederskap, ikke minst legene og juristene. Implisitt ligger en idé om profesjonsstyre som alternativ til utartet byråkrat- og markedsstyre. Denne vendingen hos Slagstad er bemerkelsesverdig og skal bli interessant å følge, ikke minst sett i lys av den kritikken han tidligere har reist av den segmenterte stat og dermed også av et utartet profesjonsstyre.

Det er mange vellykkede tekster i Spadestikk, fra «En ny statsskikk?» – om fullmaktslovgivningen – til minnetalen for Marianne Gullestad, til sluttessayet «Norge: en postdemokratisk avantgarde». Slagstad er forsker og professor, men samtidig og hele tiden offentlig intellektuell. Dobbeltløpet preger alt han skriver, og er heroisk i en tid da offentligheten mer enn noen gang er massemedienes og akademia spesialiseres. Jeg ser ikke bort fra at Slagstad er en av de siste her til lands som vil det han vil, og makter det han makter.

Av og til skulle jeg ønske det var mindre av Slagstad i offentligheten. Han trekkes mot, og initierer også selv, offentlige hanekamper der den saklige merverdien er særs variabel. Det hender han tar oppgjør med hele disipliner og tenkere og forskere jeg ikke tror han kjenner spesielt godt.

Slagstads forhold til offentligheten er preget av ambivalens. Han kan være ramsalt i mediekritikken. Samtidig behersker få norsk medieoffentlighet og medielogikken som ham. Slagstad er selv en nasjonal strateg i det norske system – offentlighetens strateg.

Cathrine Holst
seniorforsker ved ARENA – Senter for europaforskning og redaktør i Nytt Norsk Tidsskrift.

Mer fra Debatt