Annonse
14:42 - 20. desember 2012

Selvdyrking i SUM

Annonse

 

 

 

 

Essayet «Selvdyrking er selvdyrking» i Morgenbladet 14. desember har satt sinn og grønne fingre i kok.

Følg debatten: 

SELVDYRKING

I innlegget «Selvdyrking er selvdyrking» tar forfatterne Karen Lykke Syse, Thorunn Gullaksen Endreson og Kristian Bjørkdahl i Senter for Utvikling og Miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo et oppgjør med dyrking av egne urter og grønnsaker, drift av og besøk på økologisk orienterte spisesteder samt noen organisasjoner og bymenneskers økologiske drift av jordbrukseiendommer. Bak forfatternes harselas, fra Cicero til Celina Midelfart, ligger argumenter som bør tas på alvor:

1. «Vi løser ikke klimakrisen med grønne fingre. Og vi redder ikke verden med urter dyrket i balkongkasser.» Bak dette resonnementet ligger en forutsetning om at det er tåpelig å gjøre noe hvis man ikke kan oppnå alt. Men positive gjerninger er positive gjerninger uansett. For eksempel ville det være meningsløst å nedvurdere Oskar Schindlers innsats for å redde 900 jøder fra konsentrasjonsleiren Plaszow, fordi han ikke kunne redde de øvrige 6 millioner fra Holocaust.

2. Forfatterne mener tydeligvis at fordi ikke alle har råd og anledning til å dyrke i balkongkassen eller skaffe seg et småbruk – «Alenemødre med minst én jobb og enda flere barn…» – er det dumt at andre gjør det. Logikken er at det ikke alle kan gjøre, skal ingen gjøre. For det første har faktisk svært mange av oss tilgang til en jordflekk eller balkongkasse å dyrke i, og vi kan unne oss en økologisk dyrket gulrot iblant. For det andre: Hvis total likhet skulle overordnes alt annet, bør for eksempel ingen slutte å røyke – fordi ikke alle klarer det, ingen bør sykle til jobben – invalide kan ikke det – og alle burde selge hytta si – for noen har ikke råd til hytte.

3. «Finanseliten» er «… stadig mer interessert i å betale for at andre skal dyrke selv for dem…» Det er altså negativt at rike mennesker skaper grønne arbeidsplasser – eller kanskje arbeidsplasser i det hele? Forfatterne skylder å forklare hvilket samfunnsøkonomisk alternativ de går inn for.

4. I følge forfatterne er «selvdyrkernes» egentlige motiv noe helt annet enn bærekraft eller økologi, motivet er derimot kommunikasjon av sosial posisjon og egen overlegenhet. Begrunnelsen er at en semiotiker og en sosiolog målbærer teorier om at det kan være slik. Men det er utilstrekkelig som begrunnelse for at det er slik. Kunstnere kan bedrive kunst, og rike mennesker kan skaffe seg rikdom for å vinne makt, tilgang til seksuelle partnere etc. Men det påhviler oss å skaffe faktagrunnlag for saken hvis vi skal hevde at dette faktisk gjelder navngitte personer eller grupper. Uten slikt grunnlag gjenstår bare tomme insinuasjoner.

5. Forfatterne overser de positive sidene ved at mer eller mindre rike mennesker, kjendiser og andre viser frem en grønn praksis. En økologisk bærekraftig utvikling, lokalt og globalt, forutsetter krevende endringer i samfunn og livsstil, og vi trenger forbilder. Positive rollemodeller har stor betydning i bevegelsen for et bærekraftig levesett.

6. Forfatterne skriver som om grønn praksis er bortkastet, i motsetning til det å arbeide for endring av politiske strukturer. For det første er det ingen motsetning, dette er utfyllende innsatsområder. For det andre trenger vi egen praksis for å øke vår forståelse av fenomener. Dyrking av urter og egne grønnsaker, økt kjøp av økologisk dyrket mat, kildesortering, mindre kasting av mat, sykling og kollektivreising i stedet for privatbilisme med mer bidrar til å øke vår problem- og løsningsforståelse.

7. Det virker som forfatterne tror at grønt engasjementet er en gitt størrelse som kan bli brukt opp på matdyrking, og at vi dermed går glipp av innsats på politisk eller annet plan. Men grønn praksis skaper mer grønt engasjement. Sosialpsykologisk forskning viser tydelig at små, praktiske skritt i retning av å se på oss selv som samfunnsbevisste og miljøbevisste, fører til større og bredere engasjement for slike verdier.

Akademia, og SUM har et kommunikasjonsproblem – de får ikke over alvoret i den galopperende økologiske krisen, og de får ikke oppslutning om sine strategier. En delforklaring kan være at de mangler nettopp det de angriper i artikkelen – en praksis som kan styrke deres troverdighet. Hvis forskere og andre akademikere kan vise til en grønn praksis i sitt eget liv, er vi mer villige til å lytte til dem. Forfatterne bør slutte med å angripe og latterliggjøre sine beste allierte i arbeidet for en bærekraftig fremtid. De bør heller omdanne SUM til et sted der man ved siden av å produsere rapporter, konferanser og avisinnlegg dyrker i balkongkasser og på parseller, kjøper småbruk og driver økologisk jordbruk, og i alle sammenhenger henviser til egen bærekraftig praksis for miljøet.

 

Jon Lund Hansen
Psykolog

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt