«Vi er blitt litt bedre, vi river ikke like mye som tidligere. Men vi raserer på andre måter.»
MUNCHS HUS
På dette bildet står Ekelys to eldste kunstnere, Jan Thomas Njerve (85) og Per Ung (79) med det som er igjen av Munchs villa på Ekely. Her står de foran vinteratelieret som ble reddet i siste liten.
Njerve holder kulen fra gelenderet mellom 1. og 2. etasje, en bit av det utvendige panelet og den flotte nøkkelen til uteatelierets originaldør. Min far, Per Ung, holder en dørvrider tatt fra innsiden av huset. Den er identisk med den populære Christiania-vrideren mod. no 75 med ibenholt-grep, men noe større. Den har hengt på en spiker på stueveggen vår i førti år. Dette er ting de plukket med seg rett før huset ble revet.
Jeg vokste opp som nærmeste nabo til Munchs atelier. Ofte kom turister til oss og spurte hvor de kunne finne huset hans. Europeere og amerikanere blir svært sjokkerte når de får vite at vi har revet vår største kunstners hjem.
Jan Thomas Njerve er mannen som har betydd mest for Ekely. Han prøvde å stoppe rivningen av huset. Da han skjønte at kommunen også ville rive atelieret, tok han initiativ til å kontakte ordfører Brynjulf Bull. Kommunen ønsket å rive atelieret, og argumenterte med at det var svært dyrt å fyre. Dette er en type argumentasjon vi kjenner igjen fra dagens debatter. Men Bull bestemte seg. I 1963 sto han i Munchs atelier og holdt en liten tale hvor han overrakte bygningen til kunstnerne. Njerve ble hovedansvarlig for driften, og gjennom 25 år gjorde han en fantastisk jobb. Han arrangerte den årlige Ekely-utstillingen, arrangerte filmkvelder og croquistegning etter aktmodell, byttet lyspærer og måkte snø.
Da noen ivret for tv-stue og bodega i kjelleren, satte han foten ned og bestemte at her skulle det lages grafikkverksted. Han samlet inn ti trykk fra kunstnere som han byttet mot en litopresse. Han monterte varmtvannsbereder på egen regning. Frans Widerberg hadde skaffet en vifte slik at de kunne få avtrekk for de giftige gassene. Kjelleren er i bruk den dag i dag.
Vi er blitt litt bedre, vi river ikke like mye som tidligere. Men vi raserer på andre måter. Jeg tenker på Nasjonalgalleriet. Om femti år vil det fortone seg merkelig at en trønder helt uten respekt for Oslos fineste museum kunne få lov til å gjøre som han ville. Vi vil tenke: Hvordan kunne det skje? Hvordan kunne vi la en minister med manglende respekt for kultur og historie herje på den måten? Hvorfor ble det ikke tatt opp i Stortinget? Hvor var statsministeren?
Ingen er imot å bygge nye museer, men vi må likevel bevare de gamle. Det er vedtatt at Nasjonalgalleriet skal tømmes. Det ville heller aldri skjedd i noen annen europeisk hovedstad. Jeg tror alle innerst inne vet at dette er en grov feil.
Jan Ung
Fotograf