Annonse
22:03 - 02. februar 2012

Regjeringskvartalet og vulgær-funksjonalismen

Utvid diskusjonen: Høyblokken og Y-blokken representerer – i likhet med fremtoninger som Ammerud-blokkene og Tveita-blokkene i Groruddalen – en byggemåte som gjenspeiler sosialdemokratiets maktarroganse og strenge rasjonaliseringstenkning, skriver Jan Carlsen. Foto: Morten Holm/Scanpix
Annonse

Debattinnlegg:
Jan Carlsen
Arkitekt og skribent

ARKITEKTUR

Fra politisk hold inviteres det til bred diskusjon om regjeringskvartalets gjenoppbygging. Og debatt er bra for arkitekturen. Håpet er at vi samtidig får et oppgjør med etterkrigstidens vulgærmodernisme, vel å merke uten at det – som ved forrige korsvei – ropes på en renessanse for et nyklassisk arkitekturspråk.
    I dag er det lett å forstå hvorfor en del av arkitektstanden på 1980-tallet, etter tre tiår med brutalisme i byutvikling og arkitektur, falt for den postmoderne trenden og drømte om de tilbakeskuende bygningsformers utbredelse.
    Riktignok unnlot flertallet av mine kolleger å dekorere sine fasader med søyler og andre nostalgiske ornamenter, slik de nyfrelste gjorde da kitschen herjet som verst. Men samtidig sto lauget relativt samlet i forsvaret av senfunkisen; man viste ingen vilje til å gi postmodernistene rett i noe av kritikken de rettet mot den mest sjelløse betongarkitekturen.
    Samme tendens til å gå i flokk, og avvise enhver innvending mot banaliseringen av de fysiske omgivelser etter 2. verdenskrig, demonstrerer arkitektene i den pågående diskusjonen om hva som bør gjøres med høyblokken og Y-blokken i regjeringskvartalet. De to bygningene er åpenbart innlemmet i den senfunksjonalistiske kanon; tilhengerne av arkitekt Erling Viksjøs byggverk fra etterkrigstiden – inkludert Norsk Hydro-bygget i Bygdøy Allé i Oslo og det utskjelte rådhuset i Bergen – hevder at hans formgivning symboliserer vårt samfunns demokrati og likhetsidealer.
    Det er her diskusjonen om regjeringskvartalet må utvides til å omfatte følgende påstand: Høyblokken og Y-blokken representerer – i likhet med fremtoninger som Ammerud-blokkene og Tveita-blokkene i Groruddalen – en byggemåte som gjenspeiler sosialdemokratiets maktarroganse og strenge rasjonaliseringstenkning.
    Arbeiderpartiets enevelde etter 1945 fikk den arkitekturen det fortjente.
    For hva slags byggekunst ville Norge ha fått hvis den politiske eliten hadde gitt noen av de store oppdragene til en begavet formgiver som Sverre Fehn? Sammen med en håndfull andre faglige dissidenter kunne han ha vist en ny vei i arkitekturen. Men i likhet med Edvard Munch i sin tid ble geniet Fehn ignorert av de ledende oppdragsgiverne. Konforme fagfolk som Erling Viksjø tilfredsstilte den herskende smak og fikk de store bestillingene.
    Dette vet de arkitekter som i dag våger å ytre seg i det offentlige rom. Det blir for plagsomt å gå inn i slike ubehagelige spørsmål, derfor velger man å forsvare den dominerende etterkrigsarkitekturens vedtatte less is more-norm. Og trygt plassert på denne adelskalender troner minimalisten Erling Viksjø. Wikipedia bekrefter rangordningen ved slå fast at «Viksjøs arkitektur er misvisende blitt omtalt som brutalistisk», men det dreier seg om en «norsk arkitekt som er kjent for en rekke monumentalbygg. Høyblokken i regjeringskvartalet blir regnet som hans viktigste verk».
    Jeg hører stemmen til en lojal fagfelle her. Retorikken er typisk for den konsensusvillige yrkesgruppe jeg tilhører. Vi vegrer oss for å opptre ukollegialt på områder som kan rokke ved profesjonens estetikkmantra. Og kom ikke her og ta populistiske begreper som stygt og pent i din munn. Det faktum at bergensere flest mener at rådhuset er et fremmedlegeme i byen mellom de syv fjell, og at et stort flertall av hovedstadens innbyggere sier det samme om høyblokken til regjeringen, velger det autoritative sjiktet innenfor arkitektkretsen å møte med en dårlig skjult gjesp.
    Vi vil snart få se hvor debatten om regjeringskvartalet tar veien. Utvilsomt er byplanaspektene viktigst for områdets fremtid, et tema vi ikke har plass til å drøfte her. Men det skal også bli interessant å følge ordvekslingen om hva slags fornyelse man mener vil være et passende arkitektonisk uttrykk for den rødgrønne politikkens habitus.
    Ikke minst fordi det har skjedd så mye oppløftende i norsk arkitektur siden det kunstneriske paradigmeskiftet inntraff på midten av 1990-tallet, en kreativ vending som i dag byr på et oppkomme av formingsglede og innovativ materialbruk.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt