– Er «sinte menn» et stort samfunnsproblem?
– Nei, ikke hvis vi snakker om de som skriver i kommentarfeltene på nettet. Jeg tror mer velskrevne, tempererte og kamuflert fremmedfiendtlige tekster utgjør et større samfunnsproblem. Men det anonyme hatet er ubehagelig for dem som blir utsatt for det. Det merket jeg etter at jeg diskuterte kjønn på en litteraturfestival. Da ble de fyrt opp, de sinte.
– Hvordan opplevde du det?
– Det var underlig.
– Hvem er de sinte mennene?
– Noe ved selve mediet får folk til å oppføre seg på denne måten. Selv har jeg den uvanen at jeg blir fryktelig sinna i trafikken. Det er ille når det skjer, men det går over på to sekunder. Etterpå snakker jeg vennlig med menneskene rundt meg. Jeg lurer på om mange av dem som herjer i kommentarfeltene også har det sånn. De er kanskje ikke frådende troll.
– Her i avisen denne uken skriver David Pugh om hvordan forakten for mannlige einstøinger kommer til syne når vi diskuterer Breivik: «Seksuell mislykkethet er blitt vår kulturs fremste skyts når vi misliker noen».
– Lars Ramslie har skrevet godt om dette i romanen Fatso. Seksualitet er sårbart for de fleste, tror jeg, uansett hvordan vi lever. Det er vel på tide å undersøke hva det betyr å «lykkes» seksuelt.
– Marta Breen skrev denne uken at «i noen feministiske miljøer er det som å vifte med et stort rødt flagg, bare du nevner menns rettigheter». Frykter feminismen debatt om mannsrollen?
– Alle feminister jeg kjenner, inkludert meg selv, er opptatt av relasjonene mellom kjønnene, og dermed også av menn. Men det som handler om kjønn er jo brennbart for de fleste av oss.
– Hvordan bør vi respondere på netthatet?
– Noen mener at anonyme utblåsninger kan være bra, som en slags katarsis. Det strider mot alt jeg vet om skriving. Om du skjeller noen ut på tastaturet forsterker du bare ditt eget hat og din egen uforstand. Vi kan bare møte det med argumenter og med å etterlyse argumenter.