– «Hvis biologene skal ha skylden er styremedlem Dag O. Hessen og rektor adressatene», skrev din kollega Kristian Gundersen i et innlegg forrige uke. Har du noen kommentar til det?
– Poenget var vel bare at det faktisk er jeg som sitter i styret nå, og ikke Gundersen. Derfor er det rett og rimelig at jeg svarer på anklager om at biologene har skylden. Jeg kunne gjøre som politikerne, og spørre om det var i denne eller forrige stortingsperiode grunnlaget for problemene ble lagt – nedskjæringene er jo resultatet av en langvarig og komplisert prosess og ikke noe enkeltvedtak. Men uansett er det klart at dette ikke en villet utvikling. Ingen ønsker HF noe vondt.
– Men ifølge HFs egen analyse er hovedårsaken til nedskjæringene at fakultetet får en stadig mindre andel av potten, fordi styret heller prioriterer store satsninger, som livsvitenskap.
– Det er noe riktig i den analysen, for vi kan jo ikke prioritere alle ting på én gang. Men det er ikke slik at realistene og medisinerne nå skal ut på korstog og vil kvitte seg med lik i lasten. Det har vært kraftig nedbemanning gjennom naturlig avgang mange steder. Når det virker som om HF rammes uforholdsmessig hardt, er det fordi fakultetet har så små faggrupper og i tillegg har nasjonalt ansvar for svært mange fag og emner. En spanskprofessor kan ikke uten videre erstatte en russiskprofessor som går av med pensjon. Da blir strategisk styring nesten umulig.
– Men dette har ikke universitetsstyret tatt høyde for?
– Jeg tror verken styret eller departementet har vært tilstrekkelig oppmerksomme på HFs spesielle utfordringer. Og kanskje bør vi tenke gjennom konsekvensene av de interne prioriteringene på nytt. Det er stor enighet om at noe nå må gjøres for å hjelpe HF ut av knipen, selv om det ennå ikke er klart hvor raskt dette kan skje.
– I et innlegg her i avisen påpekte du at naturforskere lenge var akademias underdogs, men at trenden er snudd?
– Lenge tenkte man ikke på naturvitenskap og tekniske fag når man diskuterte dannelse og intellektuell virksomhet. Derfor har vi nok stundom følt oss litt ekskludert fra det gode selskap. Men nå svinger pendelen, og naturvitenskapene har fått høyere status. Det reflekteres både i folks generelle velvilje og i pengestrømmen fra myndighetene.
– I denne situasjonen synes flere å tolke det som skjer med HF i lys av skillet mellom «de to kulturer» og Hjernevask-debatten. Er det rimelig?
– Nei, det blir selvsagt for enkelt. Hjernevask ble en katalysator for for en trend som allerede var i gang, men serien ga jo ikke et representativt bilde av human- og samfunnsvitenskapene. Den viste først og fremst at noen kjønnsforskere ikke har fulgt med i timen. Jevnt over er det ikke så mye mistro mellom de to kulturer. De fleste humanister har skjønt at mennesket er en del av naturen, og alle realister forstår at ethvert breddeuniversitet trenger språk- og historiefag. Nedskjæringene ved HF er bedre forstått som et uttrykk for generelle problemer i forskningspolitikken.
– Hvordan da?
– Vi har tradisjonelt hatt tre embetsplikter: forskning, undervisning og formidling. Nå har vi fått «innovasjon» i tillegg. Vi skal i økende grad bidra til verdiskaping. Samtidig gires alt inn på å produsere flest mulig papers, og pengene følger produksjon, noe som ikke er til humanistenes fordel.
– Du mener «de to kulturer» skal gjøre felles front i kampen mot tellekantene og innovasjonstankegangen?
– Ja, vi bør sammen passe på at ikke universitetene mister sin egenart i denne utviklingen. Et ensidig produksjonsfokus fører til at vi graver oss lenger og lenger ned i egne fag og underdisipliner. Vi rekker aldri å heve blikket.
– Likevel kunne man tro ny kunnskap om mennesket ville føre til mer samarbeid og ikke bare til splittelse og strid?
– I noen grad skjer dette, selv om altfor få har tid til å jobbe tverrfaglig eller til å skaffe seg overblikket som skal til for få delta aktivt i samfunnsdebatten. Men vi ser jo at noen lykkes. For eksempel er klimaforskningen ved sentre som Cicero forbilledlig tverrfaglig. Ved Max Planck-instituttet for human evolusjon i Tyskland har man fått til utrolig mye ved å la alt fra antropologer til molekylærbiologer samarbeide om forskning på menneskets historie. Vi skulle hatt mer av slikt!