11:15 - 19. juli 2012

Oppkonstruert miljøpessimisme

Mediene har den
viktigste rollen av alle: Blir de kyniske og sure, er vi alle
fortapte.

Klimapolitikk

Journalist Erik Martiniussen utfordrer i en kronikk i Morgenbladet 13. juli miljøorganisasjonene: støtter de antidemokratiske holdninger, eller støtter de opp om demokrati og folkestyre? Et såpass bredt retorisk spørsmål er nesten verdiløst. Mer problematisk er at Martiniussens kronikk er som en såpeboble; fargerik og stor, men brister når en tar tak i den.

Basert på utsagn fra tre personer skaper Martiniussen et univers av «de nye miljøpessimistene». Han roper derfor et kraftig varsko, på vegne av demokratiet.

Førstemann som får unngjelde er forsker Jørgen Randers. Han har nettopp publisert rapporten 2052 – A global forecast for the next forty years. Randers mener blant annet at vi nordmenn bør få færre barn, ettersom hver av oss har et så stort økologisk fotavtrykk. Slike provokasjoner har vi godt av; de hjelper oss forhåpentligvis til å se verden i et mer holistisk perspektiv.

Men det Martiniussen henger seg opp i, er Randers’ påstand om at Kina har muligheter til å ta valg som demokratier ikke har. Dette perspektivet har Randers med stor glede fremført i flere år. Det er muligens en gjennomtenkt strategi, når han drar til parlamenter verden over og provoserer demokrater på denne måten. Kanskje demokratene tenker: «Ikke f.., vi skal ikke være dårligere enn Kina.» Men flere av Randers’ internasjonale venner, vil privat si at de synes Randers overspiller poenget. De fleste av oss andre overser det – vi tar det rett og slett ikke alvorlig.

Den neste som får gjennomgå er leder i politisk avdeling i Aftenposten, Ole Mathismoen. Personlig reagerte jeg sterkt da Mathismoen utbasunerte i Aftenposten at Rio+20-toppmøtet «ikke skulle belastes over Aftenpostens budsjett denne gangen», fordi intet ville komme ut av det. Jeg fant det arrogant av Norges største avis ikke å være åpen for ny læring og nye vinklinger ved deltagelse. Her har derfor Martiniussen et poeng, selv om det kanskje dreier seg mer om «leserforakt» enn «politikerforakt».

Tredje sannhetsvitne for Martiniussens tese er tidligere miljøvernminister Erik Solheim. Å forsøke å tolke Solheim inn i et mønster av demokratiforakt er passe grovt og vanskelig å ta alvorlig. Martiniussen koker derfor en tynn sommersuppe når han konstruerer en ny folkefiendtlig miljøpessimisme basert på disse tre personene.

Generelt burde kanskje miljøbevegelsen være mer preget av økoangst enn vi er; ny viten om økosystemkollaps tilser det. Det må sannsynligvis noen katastrofer til, som Fuku-shima, som gjorde at Angela Merkel tok politisk lederskap og stenger ned atomindustrien i Tyskland, eller at sommerisen på Grønland fortetter å smelte i dagens tempo. Slikt vil kunne åpne for mer ambisiøs miljø- og utviklingspolitikk, på sikt.

Men foreløpig oppleves ikke miljø- og utviklingstrusselen som umiddelbar nok til å skape den motivasjonen for endring som må til. Det er ikke en overhengende krig, det er ikke holocaust, det er ikke tortur. Å satse på likestilling og demokrati gir mer umiddelbare effekter, både på individ- og samfunnsnivå. Vi kan derfor tillate oss å fortsatt selge fremtiden billig når det gjelder miljø. Derfor oppleves heller ikke et Rio-møte nylig som München 1938: Det er fortsatt dekning for «development in our time». Så får vi gjøre opp den økologiske gjelden senere…

At vi i miljøbevegelsen ikke har klart å tilgjengeliggjøre de komplekse årsakssammenhengene i økosystemene, må vi bare ta inn over oss. Og det må også vitenskapsinstitusjonene. Og journalistene. Men vi må ikke bare skremme folk, vi må inspirere dem. Flere norske kommunalpolitikerne som dro til Rio ble inspirerte etter å ha vært på Rio+20-møtet. Tenk det! Og det er slik endring må starte.

Den entusiasmen traff jeg også blant afrikanske organisasjoner i Rio som sa: «I 1992 var det sterkere tekster og mer trøkk i Rio-deklarasjonen, men nå har vi organisasjoner og apparat som i større grad er i stand til å ta ansvar selv».

Forståelsen for at vi nå går over fra en geologisk epoke, holocen, til menneskeepoken, antropocen, vil bare langsomt sive inn. Mediene har den viktigste rollen av alle: Blir de kyniske og sure, er vi alle fortapte. For hva er alternativet til offentlig dialog?

Som en første oppfølging nå etter Rio+20 bør regjeringen igangsette en nasjonal utredning om bærekraftig produksjon og forbruk i Norge. Den må ses i sammenheng med grønn økonomi som er ett skritt på veien mot en mer kretsløpsbasert økonomi. Dagens økonomiske kappløp stjeler fra fremtiden og selger den i nåtiden, og så kaller man det for positiv vekst i bruttonasjonalprodukt.

Videre kan vi inngå et eget samarbeid med Bhutan, med deres brutto nasjonal lykkeindeks, for å videreutvikle et nytt paradigme for hva vi egentlig ønsker å måle i økonomien vår.

Det er mye positivt å ta tak i, og Erik Martiniussens såpeboble brister når han prøver å konstruere en ny miljøpessimisme på basis av tre personer. Men han kan skape debatt. Og det er som regel bra.

 

Andrew Kroglund
Styreleder i ForUM for Miljø og Utvikling/Informasjons-
og politikksjef i Utviklingsfondet

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.