22:17 - 07. juni 2012

Kunstnernes hus

En drøm: Borgen er en drøm for et samfunn som mer enn noe annet oppfordrer og utdanner unge mennesker til kreative yrker. Så hvorfor velger man å legge det ned – uten alternativer?, skriver Lotte Konow Lund. Foto: Ellen Lande Gossner
Oslo bys kunstpris må jeg bruke på å leie meg et lager i stedet for å produsere ny kunst.

KUNSTPOLITIKK

Jeg er så heldig at jeg er en av seks mottagere av Oslo bys kunstpris for 2011, som ble utdelt under en lunsj på Rådhuset i Oslo 3. mai. Under sin tale understreket ordfører Fabian Stang hvor opptatt bystyret er av å legge forholdende til rette for kunst i hovedstaden. For kunst er viktig og noe man både vil og må ha.

Jeg har praktisert som kunstner i 15 år, og regner med at jeg har mottatt prisen på bakgrunn av det jeg har produsert i løpet av denne tiden. I disse årene har jeg hatt atelier i Borgen ved Middelalderparken i Oslo. Der har jeg hatt en husleie på under 2700 kroner de siste årene. Stabiliteten, beliggenheten og prisen er mye av grunnen til at jeg har kunnet opprettholde en høy produksjon som gjør meg aktuell til å motta en kunstpris.

Borgen var eid av NSB, men er nå kjøpt av Jernbaneverket og skal muligens gjøres om til riggområde for utbygging av Follobanen. Men Follobanen er ikke ferdig utredet, og ingen kan si med sikkerhet når og om Borgen må rives. Det som er sikkert, er at vi blir kastet ut av bygget 1. juli. Jernbaneverket har vært i bygningen og målt vinduene som de skal mure igjen den dagen vi flytter ut.

Borgen er et kjent kulturhus i Oslo og driftes for det meste av husets leietagere. Cirka 40 av Norges mest anerkjente kunstnere har sin arbeidsplass der til enhver tid. Hege Nyborg, Kristina Bræin, Terje Nicolaisen, Esther Bjørneboe, Terje Uhrn, Torbjørn Sørensen, Steinar Elstrøm og Marianne Brekke er blant de som de siste tyve årene har produsert kunst på Borgen. Kunst som er blitt vist ikke bare i Oslo, men i hele Norge.

Band som Raga Rockers, Backstreet Girls, Dumdum Boys, Madrugada, Minor Majority og 120 days har alle vært knyttet til huset. Bygget huser per i dag arkitektfirmaer, smie, flere profesjonelle snekkerfirmaer, industridesign, øvingsrom, lydstudio. Black metal-festivalen Inferno, som fyller Oslo med black metal-entusiaster fra hele verden hver påske, har vært drevet av Radar Booking fra Borgen.

Borgen er det eneste kulturbygget i Oslo som har et ekstremt godt faglig crossover-miljø med profesjonelle aktører som fungerer. Alle yrkesretninger på Borgen har samarbeidet i løpet av den tiden jeg har arbeidet der. Med samarbeid mener jeg at vi lønner hverandre for jobber vi gjør for hverandre, og de fleste har hatt et direkte faglig utbytte av andre leietagere. Borgen ville kunne være et interessant forskningsområde innen kultur på hvordan et slikt crossover-miljø kan oppstå og være velfungerende uten å være initiert eller overstyrt av stat og kommune, men fordi det har blitt til som en kraft i seg selv.

Et tankekors er at Borgen har produsert en stor del av Oslos musikk og kunstscene helt uten millionene bevilget til for eksempel Popsenteret på Grünerløkka. Huset er en drøm for et samfunn som mer enn noe annet oppfordrer og utdanner unge mennesker til kreative, skapende yrker. Så hvorfor velger man å legge det ned – uten alternativer? Hvorfor ikke bygge videre på de verdiene som allerede er i huset?

Politikeres manglende evne til å tenke langsiktig er særlig tydelig i hovedstaden. Oslo har hatt liten befolkning og dertil bygningsmasse, politikerne og byplanleggerne har ikke vært forutseende nok til å utvide byen med bygningsmasse som er by og ikke boligstrøk før det er for sent. Byen spises innover, stadig flere av byens næringslokaler i sentrum er gjort om til dyre kontorer og boliger.

Å lage en by som ikke har rom for virksomhet som ikke er kommersiell, kan skape et farlig trykk innenifra. For en by er en organisme som forandrer seg som helhet med hver lille ting som legges til eller trekkes fra. Derfor trenger vi at uventede dissidenter og gründere blir til og fungerer side om side. Vi trenger det høye og det lave, det smale og det brede, det konforme og det som er annerledes og feil. Vi trenger pusterom. Vi trenger denne bredden, fordi det er den som skaper et godt samfunn. Mangfold skaper vekst og trivsel, nye tanker, konfrontasjoner og ikke minst et politisk klima som er åpent og kritisk.

Vi som bor i Oslo blir hver dag minnet på hvor viktig det er, gjennom spor etter bomben 22. juli. Det er ikke nok å fortløpende rive alt vi ikke liker, og bygge nytt over en lav sko. Det sikrer ikke annet enn høye husleier, og den type virksomhet som kan betale disse husleiene. Derfor er det en bys samlede ansvar til enhver tid å ha bygningsmasse som er i forholdsvis dårlig forfatning og som er låst til ikke-kommersiell bruk over lengre perioder. Det lønner seg.

Dagen etter at jeg mottok Oslo bys kulturpris, mottok jeg en e-post fra Kulturetaten med informasjon om de kommunale atelierene i Oslo som er disponible og skal lyses ut: Til informasjon var det cirka 220 søkere til 27 atelierer i siste runde; denne gangen vil det være en del færre atelierer. Siste runde var i 2010, og siden da er minst tre store atelierhus blitt lagt ned for å bli boligmasse.

Oslo bys kunstpris 2011 var på 50 000 kroner, som jeg i 2012 må bruke på å leie meg et lager i stedet for å produsere ny kunst. Det er en viss ironi i dette.

Lotte Konow Lund
Kunstner og leietager på Borgen

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.