Annonse
15:15 - 29. november 2012

Kan vi lære noe nytt?

Annonse
«I sitt faglig nidkjære forsøk på å avkle Lindholm som sjarlatan, kaster biologene selv klærne.»

NATURENS KULTURHISTORIE

Markus Lindholm gårv bredt og hardt ut. Da må han kanskje tåle bredt anlagt og hard medfart. I Morgenbladet 23. november får han og hans bok Evolusjon. Naturens kulturhistorie gjennomgå både i et debattinnlegg og i en bokanmeldelse. I sitt faglig nidkjære forsøk på å avkle Lindholm som sjarlatan kaster biologene selv klærne. Og det er interessant å se hva som befinner seg under vitenskapsmennenes seriøse hvite kapper.

Erik Tunstad anklager i sin anmeldelse Lindholm for å «overse det viktigste». Et kjernepunkt i Lindholms bok er organismers evne til å lære, men Tunstad mener «ett av Lindholms problemer er at han ikke skiller mellom læring og læring».

Her begår Tunstad selv det han anklager Lindholm for – han overser det viktigste og står altså naken tilbake. Lindholm skiller mellom å lære og å lære noe nytt. Det er dette nye som er avgjørende; det kan gi sprang i utviklingen, på samme måte som mutasjoner kan skape evolusjonære rykk. Begge deler handler om bedre tilpasning og – biologenes trumfkort – seleksjon.

Her kommer etter mitt skjønn Lindholms kritikk av biologene Terje Bongard og Eivin Røskaft til sin rett. Jeg har ikke lest deres bok Det biologiske mennesket, men jeg har lest deres artikkel «Evolusjon, samfunn og kultur» i antologien Tanker om samfunn (Universitetsforlaget 2012). Her hevder de blant annet følgende: Sosial atferd «må nødvendigvis ha en genetisk bakgrunn i nervevevet […] Et ekorn kan ikke lære å snakke. Et menneske kan ikke lære en følelse det ikke er født med». Karakteristikken av ekornet er selvsagt grei; problemet er å slutte herfra til generelle sentenser om sosiale forhold. I sitatet synes det som om utviklingen har stoppet opp hos mennesket, at vi ikke kan utvikle nye følelser, at vi ikke kan lære noe nytt, men må greie oss med det evolusjonen hittil har utstyrt oss med. Er ikke dette å anvende evolusjonslæren på empiri den ikke er tuftet på? Er ikke dét biologisme?

Som tenkning omkring samfunn fremstår dette som mangelfullt, empirisk så vel som begrepslig; selv i et evolusjonistisk perspektiv synes påstanden snever. I samme artikkel hevder Bongard & Røskaft ut ifra seleksjonsprinsippet, et prinsipp som Håvard Hegdal og Glenn-Peter Sætre i sitt debattinnlegg mot Lindholm, bedyrer, «er den eneste prosessen som kan gi opphav til biologisk kompleksitet»: «Makevalget driver fram all menneskets historie. Tidløse kunstverk og banebrytende oppfinnelser […] er eksempler.»

Så kan man spørre: Handler oppfinnelser som stigbøylen, seilet, matematikken, kileskriften, dampmaskinen, dynamitten, elektrisiteten og computeren først og fremst om makevalg? Handler den ortodokse ikontradisjonen, middelalderkirkenes arkitektur eller renessansekunsten først og fremst om makevalg?

Bongard og Røskaft kan ha rett i at «de evolusjonære vinnerne ble de som var dyktigst til å vise seg fram, helst uten å skryte». Men det betyr ikke at alle oppfinnelser og all kunst og litteratur kan forklares av et eksponeringsbehov som springer ut av makevalg. Perspektivet er reduksjonistisk, inntil det absurde, vil noen si.

Lindholms bok kan som alle bøker leses på flere måter. Én måte er å se ham som en kjetter som forsøker å krysse faggrenser i eksistensielt øyemed. Et risikabelt prosjekt, med andre ord, som ikke nødvendigvis ender eminent. En annen måte er å lese Lindholms bok som et forsøksvis korrektiv til enkelte biologers historieløshet – et eksempel kan være Hegdal og Sætre som antyder at evolusjonen er forstått fullt ut.

Er all dyreatferd forstått til fulle? På Youtube kan de som har interesse av slikt, se en rekke videoer av kråkefugler som gjør ting som vel må kunne sies å representere noe nytt i deres atferd, og som ikke leder tankene direkte til evolusjon, men til kultur. Hvordan forklarer en evolusjonsbiolog at en kråke sklir på et plastlokk ned et hustak, tar det i nebbet og flyr opp på mønet, for nok en gang å rutsje ned – tilsynelatende for atspredelsens skyld?

 

Steingrímur Njálsson

Skribent og lektor i samfunnsfag og historie ved Oslo By Steinerskole

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.