«Det er forunderlig at voksne mennesker kan finne denne gleden mistenkelig og utrykk for noe annet enn det den er.»
---
:quality(70):focal(-5x-5:5x5)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/2NOESEFGMJTPXNVBFY72HR4R5U.jpg)
Essayet «Selvdyrking er selvdyrking» i Morgenbladet 14. desember har satt sinn og grønne fingre i kok.
Følg debatten:
---
SELVDYRKING
Når akademikere bruker tid på å mistenkeliggjøre folks hageglede, er det et tegn på at vi har for mange akademikerne. I essayet «Selvdyrking er selvdyrking» påstår akademikerne Karen Lykke Syse, Thorunn Gullaksen Endreson og Kristian Bjørkdahl at det å dyrke egne grønnsaker først og fremst er et jålete overklassefenomen.
De tre essayister jobber ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. Over to sider i Morgenbladet 14. desember hevder forfatterne at selvdyrkernes drivkraft er et forfengelig ønske om å fremstå mer solidarisk, økologisk og ansvarlig enn andre. «Selvdyrkerne kommuniserer sin egen overlegenhet», skriver de, og løfter en pekefinger: «Vi redder ikke klimakrisen med grønne fingre og vi redder ikke verden med urter dyrket i balkongkassen.» Forfatternes konklusjon er at den grønnsaksdyrkende overklasse ikke må tro at den er bedre enn andre, bare fordi den legger ut bilder av tomater på Facebook.
Essayet bygger på tre gale forutsetninger. For det første: Forfatternes utgangspunkt om at matdyrking er en overklassegreie er tatt ut av det blå. Hvor har de det fra? Jeg mistenker at essayistene har sittet sammen på Blindern og befølt hverandres motvilje mot Oslo vest. I opphisselsen har de fantasert om en nygrønn samfunnsgruppe, en gruppe som tjener mer enn sosiologer. Den består av finansfiff, Frogner-fruer, familier med filippinsk praktikant og Celina Middelfart. Milliardær Petter Olsen og Michelle Obama nevner de også. Stereotypen tegnes med bred penn. Kun fiffen dyrker grønnkål fordi den har tid og råd og streber etter moralsk overlegenhet. Det ugjendrivelige bevis på at dette er sant, er at alenemødre i jobb umulig kan ha tid til hagearbeid. Dessuten serveres kortreist mat på restauranter der Celina Middelfart vanker. Tenk det!
I et forsøk på å bli tatt alvorlig uten å vise til dokumentasjon siterer de tre akademikerne franske filosofer og presenterer enda en gal forutsetning, nemlig at folk som driver i hagen gjør det for å markere klasse og holdning. Pierre Bourdieu mener at folk velger sine fritidsaktiviteter for å markere sosial klasse, skriver de. Noe vi skal forstå som: «Jeg dyrker, ergo er jeg rik og mer ansvarlig enn deg.» Men en slik markering er fånyttes ifølge forfatterne, som viser til Voltaire som skriver at hovedpersonen i Candide vender samfunnet ryggen for å «dyrke sin egen hage». «Du dyrker, ergo er du en dritt.» Dette har de tre akademikerne avslørt ved hjelp av franske filosofer og noen artikler i D2.
For å ha noe å slå i bordet med mot filosofene ringte jeg Tommy Tønsberg, mangeårig redaktør i Hageselskapets medlemsblad, Norsk Hagetidend. Tommy kjenner flere norske hobbygartnere enn noen. Han kunne opplyse at Hageselskapet har 25 000 medlemmer fra absolutt alle samfunnslag. Noen dyrker mat, noen dyrker blomster. Alle synes det er gøy. På spørsmål om selvdyrking av mat er noe folk gjør for å kommunisere sin egen moralske og økologiske overlegenhet, og for å posisjonere seg som overklasse, måtte han le:
«He he. He he he. Alle kan dyrke mat. Du trenger ikke mye plass, du trenger heller ikke haugevis med kunnskap. Men du må like det, for det er ganske mye arbeid.»
Som ivrig hobbygartner kjenner jeg mange som elsker å drive i hagen. Noen av mine hobbygartnervenner er alenemødre, noen definerer seg som arbeiderklasse, og noen er samfunnsengasjerte mennesker som bidrar til fellesskapet gjennom jobb eller frivillig arbeid. De færreste har filippinsk praktikant. Mange er pensjonister. Ingen av dem tror at de redder kloden med sukkererter. Men glede har de. Glede over å dyrke, og glede over å formidle hageopplevelser.
Og her snubler de tre besserwissere hodestups i sin tredje falske forutsetning. Nemlig at det å dele opplevelser fra hagen på Facebook handler om å skaffe seg beundring og demonstrere sin moralske eller sosiale overlegenhet. Jeg tillater meg å sitere slottsgartner Tor Småland, som har skrevet flere bøker om hagebruk: «Gartnere har alltid delt kunnskap. Hadde de ikke gjort det ville ikke menneskeheten ha overlevd.»
Det har slottsgartneren uten tvil rett i. Kanskje det sitter i genene våre å utbasunere hvordan vi får tomatene til å modne, eller dillen til å frø seg? I hvert fall sitter det heldigvis i genene å dele gleder med mennesker vi er glad i. Det sitter også i genene å være stolt over å skape noe selv, å lære noe nytt, å bli flinkere år for år. Glede i seg selv har enorm verdi, og det er forunderlig at voksne mennesker, med henvisninger til franske filosofer, kan finne denne gleden mistenkelig og uttrykk for noe annet enn det den er.
Vi trenger en debatt om folks mulighet til å dyrke mat eller blomster. Når hagene forsvinner i byenes fortettingsregime, får hundretusener av mennesker dårligere livskvalitet og mindre glede. Det er en viktig debatt. Den gjelder unge og gamle som finner skaperglede, bevegelse og helse i hagearbeid. Den gjelder alle som fryder seg over naboens hage eller balkongkasse og den gjelder bevaring av det rike biologiske mangfoldet i byene. At tre betalte akademikere fra Blindern bruker krefter på å avspore debatten ved å mistenkeliggjøre folks hageglede, forteller meg at vi utdanner for mange akademikere og for få gartnere. Kjøp dere en balkongkasse og en pose frø og stikk finger'n i jorda! Get a life!
Margrethe Geelmuyden
Hobbygartner