Annonse
12:14 - 22. november 2012

Hva vil vi egentlig med å jobbe?

Annonse

TID

I sitt åpenhjertige innlegg «Sykdom som sunnhetstegn» i Morgenbladet 9. november gir feminist og prest Gunhild M.H. Marchen sin støtte til svenske Nina Björk, som vil gi familiene tilbake tiden det moderne, likestilte arbeidslivet frarøver dem. Marchen spør blant annet hvorfor vi må leve en så stor del av våre liv på arbeidsplassen.

Etter mitt syn har den historiske utviklingen de siste 300 år tilslørt hva som egentlig er formålet med arbeid. Dette har blant annet gjort at lønnsarbeidet i dag gis en status det på ingen måte fortjener. Offeret er, som Marchen påpeker, privatsfæren.

Da ny teknologi effektiviserte matproduksjonen dramatisk fra 1700-tallet og utover, kunne vi jo i teorien ha valgt å ta livet mer med ro. I stedet fortsatte vi å jobbe minst like mye som før, i stadig mer spesialiserte og avanserte yrker. Dette har selvfølgelig gjort at vår levealder og materielle velstand har nådd fantastiske høyder. Få av oss, om noen, ville vært dette foruten. Samtidig er det et stort paradoks at de aller næreste relasjoner må lide under «tidsklemme» når vi egentlig har mer tid enn noen gang.

Urbaniseringsprosessen som fulgte av den industrielle revolusjon må trolig ta mye av skylden. Til forskjell fra hva som var tilfelle i det gamle, sosialt integrerte bondesamfunnet, kastes man i bysamfunn lett tilbake på sin ensomhet og angst dersom man ikke klarer å finne tilhørighet i et lønnsarbeid. Depresjonen på 1930-tallet viste i tillegg at veien kan være kort fra det urbane, arbeidsløse enkeltindivids psykologiske uro til sosial oppstand og revolusjonære bevegelser. Med økonomen Keynes som ledestjerne innså stater over hele den vestlige verden at det var blitt tvingende nødvendig å skape arbeid til folk – derav kravene om full sysselsetting og stadig vekst som vi fortsatt lever under.

I utgangspunktet var altså hensikten forståelig nok. Like fullt har den keynesianistiske ideologi ført til at vi i dag er slaver under et arbeidsregime som i stadig større grad er politisk og sosialt begrunnet enn det bunner i genuin nødvendighet. I 1958 gikk 40 prosent av et gjennomsnittlig norsk husholdningsbudsjett til matvarer. I dag er andelen ca. 10 prosent. Stadig flere av våre arbeidstimer brukes altså til å produsere, og stadig mer av våre inntekter til å konsumere ren luksus. Likevel bruker vi ordet «krise» når vekstratene synker med noen få prosentpoeng, og alle såkalt ansvarlige politikere snakker med bekymret mine om å «holde hjulene i gang».

Det få synes å spørre om, er hva det er med disse «hjulene» som er så forferdelig viktig. I dag regnes det som arbeid å produsere fastfood, kinnbeinsløft eller nok en nyhetsreportasje om brunsnegler, mens det å ta seg av sine barn eller sine gamle ikke teller. Når både mor og far skal delta fullt ut i arbeidslivet, spiller det også liten rolle at arbeids­ukene er blitt redusert med noen få timer siden 1950-tallet: Hjemmearenaen lider.

Situasjonen har ikke blitt bedre av at toneangivende feminister på 1960- og 1970-tallet betonet deltagelse i arbeidslivet som det særlig ettertraktede. I vår kalde og mørke del av verden kan spontan sosialisering heller ikke lett finne sted på gater og torg. Dermed blir arbeidsplassen en desto viktigere nødhavn for mening. Når alle andre familiemedlemmer er ute i «offentligheten» – på jobb, i barnehage, eller på skole – blir tilværelsen hjemme også mer meningsløs enn den egentlig må være.

Og her står vi i dag, fanget mellom anelsen av at mange av våre moderne jobber egentlig er ganske unødvendige, og et samfunn som likevel insisterer på at hjemmeværen og god tid er veien til fortapelse. Innerst inne vet vi nok likevel at det er blant våre nærmeste, og ikke som offentlige arbeidsmaur, at vi vinner vår egentlige menneskelighet. Med sin bønn om forandring skjærer Gunhild Marchen gjennom århundrene, og krever tilbakelevert noe viktig som historien og storsamfunnet har fratatt oss.

 

Petter Myre Eng
Master of Science i økonomisk historie

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.