En rettssak kan bare gi oss noen av bruddstykkene vi trenger for å nærme oss en fullgod forståelse.
Breivik-tiltalen
Espen Søbye diskuterer i Morgenbladet 16. mars det han anser som «grove mangler» i tiltalebeslutningen mot Anders Behring Breivik. Han er blant annet kritisk til at ikke flere fornærmede er nevnt, og at Breiviks motiver og forberedelser ikke er nærmere omtalt. Jeg tror mye av kritikken ville falt bort om Søbye i større grad hadde reflektert rundt hva en tiltalebeslutning er, noe han ville funnet informasjon om i pressemeldingen til Riksadvokaten (som for øvrig heter Busch, ikke Qvigstad) og referatene fra statsadvokatenes pressekonferanse.
Tiltalen skal blant annet beskrive de straffbare forholdene påtalemyndigheten ønsker Breivik straffet for. Den er, kort sagt, et anklageskrift. Dette danner rammen for saken, idet domstolen ikke kan avsi dom for andre forhold. Tiltalen skal også, sammen med bevisoppgaven, legge til rette for tiltaltes forsvar; han skal gjøres oppmerksom på hva som vil bli anført mot ham.
Breivik er tiltalt for to terrorhandlinger etter straffeloven 1902 § 147a. Han er ikke, slik Søbye skriver, tiltalt etter drapsbestemmelsen (§ 233) eller mordbrannbestemmelsen (§ 148). Derimot er § 147a bygget opp slik at terror foreligger der noen har overtrådt disse bestemmelsene med forsett om å skape alvorlig frykt i sivilbefolkningen eller forstyrre grunnleggende funksjoner i samfunnet (her: den utøvende makt).
Dette er forklaringen på at de som ikke ble drept eller alvorlig fysisk skadd, er utelatt. Også det disse ble utsatt for, inngår som en del av de to terrorhandlingene. Men siden tiltalen ikke gjelder 77 drap, et enda større antall drapsforsøk, osv., er det ikke rettslig påkrevd med en fullstendig oppregning. Så vel domstolen som den tiltalte har, gjennom de handlingene som er nevnt, fått et tilstrekkelig bilde av hva påtalemyndigheten vil gjøre gjeldende under hovedforhandlingen: Breivik begikk 22. juli én terrorhandling i regjeringskvartalet og én på Utøya, på den nærmere beskrevne måten.
Søbye etterlyser også en nærmere redegjørelse for det omfattende planleggingsarbeidet Breivik la ned, samt hans politiske beveggrunner. Men det er ikke et vilkår for straff etter § 147a at handlingen er nøye planlagt eller politisk motivert, og det er da ikke nødvendig å utpensle dette i tiltalen. Disse utelatelsene er derfor også langt mindre taktisk begrunnet enn hva Søbyes spekulasjoner gir inntrykk av.
Det Søbye vel egentlig ønsker, er en heldekkende fremstilling av Breiviks handlinger og motiver. Men dette er altså ikke tiltalens funksjon. En del av det Søbye etterspør vil fremkomme i rettsprosessen, men heller ikke den kan gi oss den endelige fortellingen om 22. juli – og bør heller ikke ta sikte på å gjøre det. En rettssak kan bare gi oss noen av bruddstykkene vi trenger for å nærme oss en fullgod forståelse. Dette vil imidlertid kreve flere perspektiver enn det juridiske.
Thomas Frøberg
Stipendiat ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo