Debatt

Himmelske forskerskarer

FORSVAR

Det finnes svarte hull i det norske demokratiet der alt suges inn og intet når ut. Men også enda svartere hull der alt strømmer ut og intet inn. Den vennlige og ustoppelig meddelsomme sikkerhetspolitiske forskerskaren er kølsvart: Galdhøpiggen kan styrte, og en kjempehval sluke Stadlandet, men intet kan åpne disse forskerne for impulser på andre kanaler enn deres egne, totalkontrollerte.

Krig mot terror med førerløse droner blir et etisk og utenrikspolitisk hovedtema de neste ti årene. Debatten går i feil retning. Analysen «En ny himmelsk hærskare», av førsteamanuensis Johannes Rø fra Institutt for forsvarsstudier (IFS), i Morgenbladet 22. juni, bidrar til det. Utenriksredaktør Kjell Dragnes' «Krig med fjernkontrollen» i Aftenposten 7. juni viser hvordan det bærer galt av sted, selv om avisen tar seg noe inn med lederen «Problematisk dronekrig» 24. juni. Når så tunge aktører surfer på overflaten, og får dominere scenen, havner vi på galeien. Et illustrerende eksempel er at Rø gjentar floskelen om at USA har 7000 droner. De aller fleste av disse er ubevæpnede og på størrelse med modellfly. Antall væpnede Predator- og Reaper-droner for terrorkrig er cirka 250.

Det ligger mange folkerettslige problemer i dronekrigen, men da må man ikke overse at krigføring aldri har kunnet kontrolleres bedre enn i dag. La oss tenke oss to norske operatører som sitter i Rena leir og angriper med droner i Afghanistan. De ser målet på hver sin skjerm, den ene vil fly dronen mens den andre vil bruke våpnene. Poenget er at operatørenes sjef kan ha de samme skjermbildene foran seg og sitte med fingeren på «nei»-knappen. Det kan også Forsvarets operative hovedkvarter i Reitan ved Bodø, forsvarssjefen på Akershus festning, forsvarsministeren samme sted, utenriksministeren på Victoria terrasse eller for den saks skyld statsministeren. Et Nato-hovedkvarter, FN i New York, en internasjonal kommisjon eller domstol kan sitte med skjermbildene og «nei»-knapper.

Det er kanskje tillatt å nevne at siden 2006 har jeg skrevet og skrevet om hvilke muligheter dette gir til å utvikle krigens rett. Uten respons. Men det er i dag teknologisk mulig for et menneske i en landsby i Afghanistan eller Syria å overføre mobilbilder i sann tid direkte til eksempelvis en FN-observatørgruppe eller en internasjonal domstol, med rop om hjelp. Teknologien er kommet dit at kontrollinstanser kan sitte med skjermbilder fra digitale sikter på soldaters geværer, kampfly eller droner foran seg, og verifisere slike nødrop. Der en stridende part ikke samarbeider, som i Syria, kan FN-droner gi nødvendig verifikasjon. I dag kjemper generalmajor Robert Mood og hans FN-observatører en håpløs kamp i Syria, uten dronene som kunne ha mangedoblet deres verifikasjonskapasitet.

Men aller først må krigens rett utvikles etter slike linjer, og nødvendige teknologiske kapasiteter stilles til kontrollinstansers disposisjon, nasjonalt og internasjonalt. Instansenes kompetanse til å bruke mulighetene må bygges opp. Det vil bli en lang og krevende prosess.

Potensialet i droners verifikasjonskapasitet kan illustreres ved Euro Hawk-kapasiteten tyskerne nå bygger opp. Euro Hawk er en tysk versjon av amerikanernes Global Hawk. Fra hjemmebasen Jagel i Schleswig-Holstein kan en Euro Hawk gå på vingene om kvelden, patruljere over eksempelvis Afghanistan neste dag og vende hjem til basen natten etter. Uten mellomlandinger eller fylling av drivstoff i luften. Nato vil om noen år kunne gjøre det samme med sine nye AGS (Alliance Ground Surveillance) Global Hawks fra Sicilia, eksempelvis over Afrika. FN vil kunne gjøre det, hvis kapasitet stilles til disposisjon.

Dette hører vi ikke noe om fra det norske sikkerhetspolitiske miljøet. Heller ikke om potensialet over nordområdene i en norsk versjon av Global Hawk, la oss kalle den Arctic Hawk. Norge har prioritert ut store droner, grunnet kampflyet F-35s svimlende kostnader. I nordområdene kan vi lett få konflikter i områder der en F-35 bare vil kunne patruljere og skaffe norske myndigheter livsviktig informasjon i kanskje 20 minutter, eller i to timer med ekstra drivstofftanker. En Arctic Hawk vil kunne ligge over området i mer enn 20 timer. Canada har erkjent dette og planlegger nå en rent nasjonal versjon av Global Hawk, kalt Polar Hawk. Og fremtiden byr på nye muligheter. Den kommende Phantom Eye vil kunne være på vingene i fire døgn.

John Berg
Forsvarsanalytiker

Mer fra Debatt