22:32 - 25. oktober 2012

Forskningsdebatt på villspor

Bedre enn i fjor: Norsk forskning siteres stadig bedre, ifølge kunnskapsminister Kristin Halvorsen (bildet). Men «bedre» i dette tilfellet betyr bare bedre enn før, ikke bedre enn andre, og fortsatt er vi det dårligst siterte landet i Norden, skriver professorene Jan Petter Hansen og Jarl Giske. Foto: Terje Bendiksby/scanpix
«Hvor lave ambisjoner går det an å ha på vegne av kunnskapssamfunnet?»

RANGERINGER

Høsten har kommet og med den også de årlige universitetsrangeringene. De siste årene har alltid en eller annen norsk rektor kunnet legge stor vekt på framgangen fra i fjor. Det året Universitetet i Bergen gjorde sin beste måling, i 2010, fortalte vår rektor at «rangeringen er et svært viktig og synlig mål på våre prestasjoner i en internasjonal sammenheng og på vårt omdømme rundt om i verden». På de to siste årene har UiB falt nesten 100 plasser, fra 135 til 228. Og i år gjør samtlige norske universiteter det dårligere enn før.

Vi er enig med rektor Grønmo anno 2010 at disse rangeringene er viktig. De er målinger foretatt av andre enn oss selv og gir dermed et ganske nøytralt om enn ikke altomfattende bilde av tilstanden. Dersom de som styrer har som ambisjon å lede sine institusjoner til å bli bedre, så er slike blikk fra utsiden nyttige innspill. Dessuten konkurrerer vi med resten av verden om studenter, forskere, lærere og forskningsmidler, og de som kan vise til et godt omdømme har fordeler i alle disse konkurransene.

Med høsten følger også framlegging av nytt statsbudsjett, nok en gang med få overraskelser om forskning og høyere utdanning. Regjeringen har tydeligvis helt andre velgergrupper å bekymre seg for enn de som tenker på forskning og høyere utdanning. Statsråden har derfor gjort som rektorene når resultatene tilsynelatende er nedslående: Man finner fram til et positivt halmstrå.

Norsk forskning siteres stadig bedre, ifølge kunnskapsminister Kristin Halvorsen. Derfor går det framover! Men «bedre» i dette tilfellet betyr bare bedre enn før, ikke bedre enn andre. Nesten alle siteres bedre enn før, rett og slett fordi det produseres stadig mer vitenskap. Fortsatt er vi det dårligst siterte landet i Norden. Kunnskapsministerens kilde til at vi gjør det bedre enn før er den nylig framlagte Indikatorrapporten. Men hun nevner da ikke at rapporten påpeker at blant de europeiske landene i rapporten har bare Tyrkia svakere framgang i siteringshyppighet enn Norge.

Vi bor altså i et land hvor politisk ledelse satser på å få verdensmestre i sport, på verdens beste helsevesen og på verdens beste sosiale ordninger, men samtidig er såre fornøyd med middelmådige resultater i forskning. Middelmådig – ikke i sammenlikning med Burundi – men med de nasjoner vi har tenkt å konkurrere om høytlønnede arbeidsplasser med. Hvor lave ambisjoner går det an å ha på vegne av kunnskapssamfunnet?

Hovedutfordringen til landets rektorer burde vært å heve dette lave politiske ambisjonsnivået. Men også rektorene synes å være fornøyde med en plassering litt bedre enn nummer 200 – det er jo 15 000 universiteter bak oss. En slik sammenlikning er som om nummer 150 i NM på ski anser dette som en topplassering, siden det er 15 000 veltrente tilårskomne turløpere han slår i Birkebeineren.

Årsaken til norske universiteters årlige fluktuasjoner mellom plass 100 og 300 skyldes selvsagt ikke at ting blir vesentlig bedre eller vesentlig dårligere på ett år. Det har en veldig enkel forklaring, nemlig at i det middels gode universitetsfeltet i verden finnes to til tre hundre nesten like gode universiteter, Det er som et stort felles sykkelfelt hvor plasseringen endres naturlig over tid.

I stedet for å bidra til å tåkelegge en god nasjonal forskningsdebatt burde våre rektorer heller forklart dette enkle faktum. Videre burde de forklart at foran i dette feltet, fra plass 100 og oppover, stiger poengforskjellene vesentlig mer per plassering. Det er i denne tetgruppen en rik kunnskapsnasjon burde hatt ambisjoner om å plassere sine beste universiteter. Og hvorfor ikke et mål om å være blant de 50 beste? Hvis man først enes om en slik målsetting, kunne man dernest diskutert hvilke grep som må gjøres, hva det koster og hvordan man bør gå fram.

Etter vårt syn kan rangeringene oppsummeres til at de tre ledende norske universitetene er for dårlige, og verken har blitt bedre eller dårligere de siste årene. Denne vurderingen kommer jo an på hvilke mål og forventninger man har til universitetene. Men Gjennom sin tilnærming til rankingresultatene har rektorene Grønmo og Ottersen bidratt til tåkelegging og tidvis skjønnmaling av en svært viktig diskusjon: Hvilket ambisjonsnivå bør en ha for forskning i Norge, hva kreves, hvorfor, og hvilke spesielle utfordringer står en overfor?

Viktige debatter om hva som bør gjøres ved universitetene i de kommende årene kan ikke komme i gang før målet er satt. Disse kommende debattene må dreie seg om rekruttering og stillingsvernsaspekter ved universitetene, faglig bredde og spissing, faglig innretning på fordeling av forskningsmidler så vel som byråkratiseringsproblematikk. Men først må vi flytte fokuset fra tilfeldige fluktuasjoner i delvis meningsløse datasett til hva Norge skal med forskningsuniversitetene.

 

Jan Petter Hansen
Jarl Giske

Professorer i fysikk og biologi ved Universitetet i Bergen

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.