Annonse

Annonse

08:33 - 05. oktober 2012

Den nye entydigheten

NRKs Folkeopplysningen: Ekte folkeopplysning eller et nerdescientistisk partsinnlegg fra Foreningen Skepsis, spør Svein Anders Noer Lie. Foto: NRK
«Vet en vitenskapsmann hva vitenskap er? Ikke nødvendigvis.»

FOLKEOPPLYSNING

Gjennom til sammen seks programmer har NRKs Folkeopplysningen nå fått anledning til fritt å anta at vitenskapen skal være vår kur mot humbug. Mellom modernitetens optimistiske vitenskapstro og 2012 utfoldet det seg en periode med vitenskapskritikk og postmoderne eksesser. Dette er det nå slutt på. Igjen er tiden inne for å tvile på alt bortsett fra vitenskapen. Da er også tiden tydeligvis inne for å blande vitenskapens innhold med vitenskapens form og tenkemåte. Den nye entydigheten er over oss for alvor.

Den første sammenblandingen møter oss allerede i programseriens faste introduksjon. Der får vi vite at programlederen er fysiker og at han derfor vet hva vitenskap er. Vet en vitenskapsmann hva vitenskap er? Ikke nødvendigvis. Hvis det hadde vært slik ville de metodene og praksisformene som faktisk brukes i vitenskapen i dag være identiske med idealene som vitenskapen bør følge. Det er fort gjort å glemme at de geistlige fremmet noe av det samme budskapet overfor Galileo Galilei. Det var de kirketro som alene «visste hvordan himmellegemene skulle og måtte studeres».

Den andre formen for sammenblanding ligger nedlagt i programseriens idé. I vitenskapen «dyrkes» forholdet mellom premiss og konklusjon. Finnes det nok belegg i premissene til at vi kan slutte oss frem til den angjeldende konklusjonen?

En vitenskapsmann eller -kvinne vet, i alle fall implisitt, at slike konklusjoner alltid kommer med en rekke betingelser. Konklusjonen er tentativt «sann» gitt at en hel rekke andre betingelser er «sanne». En påstand er alltid avhengig av andre påstanders «sannhet» for selv å være «sann». «Det er muligens sant at blåbær fører til mindre kreft hvis det stemmer at antioksidanter virker gunstig på immunsystemet osv.» Inkludert i disse betingelsene finnes selvsagt også betingelser vi ikke kjenner til. Å fremstille det som om vitenskapen er den instansen som enkelt kan avgjøre hva som virker eller ikke angir bare en uvitenskapelig holdning. Den nye entydigheten ser forbi dette. Vi kan nå spørre en vitenskapsmann og få svar: «virker dette?» «Er det sant?»

Den tredje formen for sammenblanding handler om at programmet ikke selv viser til eller bruker det som ideelt sett burde være vitenskapens form. I det første programmet lærte vi for eksempel at det er tilstrekkelig å gjennomføre et statistisk sett helt amatørmessig forsøk og å referere til et tilfeldig utvalg av undersøkelser for å underbygge en helt bestemt konklusjon: nemlig at healing ikke virker. Jeg for min del tror ikke at healing virker, i alle fall ikke av de samme grunnene som mange healere selv tror. Men dette er noe jeg altså bare tror. Jeg skulle gjerne fått en større visshet ved å se på dette programmet.

For de fleste vil imidlertid en slik tillit være avhengig av noe mer enn at en kjekk vitenskapsmann på tv selv mener at dette er humbug. Det som ville ha gjort den store forskjellen er om vi hadde fått se en vitenskapelig holdning utspille seg i praksis. Det vil si at programmets bærende idé ikke var tuftet på aktivt og kontinuerlig å oppsøke premissene for den konklusjonen man allerede har bestemt seg for.

Hva er alternativet? Alternativt kunne man oppsøkt hypotesen: «Healing virker aldri». En slik dristig hypotese (som Karl Popper kaller det) er nettopp dristig fordi vi da vet at det ideelt sett bare skal én undersøkelse til for å få den avkreftet. Hvis programmet da hadde oppsøkt de empiriske undersøkelsene som har høyest troverdighet og disse allikevel viser seg ikke å holde mål, først da kan vi tillate oss å konkludere med at «så langt vi vet virker ikke healing». En slik test ville også overbevist oss om at vi har å gjøre med ekte folkeopplysning, og ikke et nerdescientistisk partsinnlegg fra Foreningen Skepsis.

Den fjerde sammenblandingen handler om spørsmålet: Hva vil det si at noe er testet? Dette var i sin tid et ukomplisert spørsmål. Nå er det allerede en stund siden naive forestillinger om hvor enkelt dette kan gjøres har ført vitenskapsteorien inn i helt andre spørsmål. Totalt uberørt av denne debatten har konvensjonell medisin etter hvert opparbeidet seg en tillit til et bestemt testregime som kalles «randomised controlled trials» (RCT).

Filosofisk sett er det ikke vanskelig å peke på åpenbare problemer med dette regimet. Noen kan nevnes her. Metoden antar: 1. At årsaker hovedsakelig virker singulært (såkalt monokausalt). 2. At årsaksforhold virker én vei. (I realiteten betyr dette at legen ikke trenger å finne ut av pasientens individuelle særtrekk før han/hun gir pasienten en behandling). 3. At det ikke er noen forskjell på det vi kaller korrelasjon og årsak/virkning 4. At det ikke er viktig å skille mellom ulike årsakstyper.

Metode har aldri vært et nøytralt redskap, rett og slett fordi metode og (oppfatning av) gjenstandsområde (metafysikk) henger sammen. Selv de logiske positivistene måtte gi slipp på sin naive oppfatning om at et samfunn kan studeres med nøyaktig de samme metodene som et planetbanesystem. Hovedsakelig fordi de logiske positivistenes «seriøse testregime» viste at «menneskets indre liv» var helt uten betydning for den som ville studere menneske og samfunn. Når det fremkommer i Folkeopplysningen at en behandlingsform er («seriøst») testet uten positivt resultat er det altså fortsatt god grunn til å stille spørsmål ved om gjenstandsområdet (for eksempel homeopati) trenger et annet metoderegime for å kunne vise om det gir resultater eller ikke.

Det tok over 50 år før Alfred Wegners teori om at jordplatenes bevegelser (platetektonikk) ble anerkjent. Hva var grunnen til det? Var det fordi bærerne av det etablerte paradigme utfordret sine egne oppfatninger, testet disse opp mot Wegners oppfatninger og fant at Wegners oppfatninger var gale? Nei. Grunnen var at de, på samme måte som Folkeopplysningen, blandet vitenskapens form med vitenskapens innhold. Wegners oppfatninger stemte ikke med innholdet i deres egne teorier, derfor stemte de ikke. Dette er den tankefeilen som hyppigst forekommer i hverdagen og i vitenskapen. Av denne grunn har man idealer, former, som skal gjøre vitenskap til vitenskap og ikke bare ideologi.

 

Svein Anders Noer Lie
Ph.d. i filosofi, Universitetet i Tromsø

Annonse

Mer fra Debatt