«Kan det påvises funksjonsfall hos alle ugifte pakistanske menn over 18 år?»
22. JULI
Jeg har fulgt rettssaken mot Anders Behring Breivik med stor interesse. Siden jeg selv har Asperger syndrom, er det mye gjenkjennelse i måten tiltalte både presenterer seg på og blir omtalt. Asperger er blitt vurdert av flere fagfolk. Men jeg lurer på om de rettsoppnevnte sakkyndige vet nok om diagnosen til å fastslå at diagnosekriteriene ikke er oppfylt? Er det ikke lurt å snakke med alle de andre som observerer, som mennesker med kompetanse på forskjellige områder, før man konkluderer?
Hvordan kan man gjøre en medisinsk vurdering av en persons tankeverden uten å se denne i sammenheng med den verden han eller hun lever i? Et muligens aktuelt spørsmål er om tilregnelighetskriteriene er tilstrekkelig kvalitetssikret til å ta høyde for mennesker som er oppegående og intelligente, beherskede og impulskontrollerte, «orientert for tid og sted», men likevel ikke nødvendigvis «vet sitt eget beste».
Hva er affektavflating? Spørsmålet burde heller være: Hvilke affekter er «riktige», og hvem bestemmer det? Er affektavflating i dette tilfellet definert ved «upassende» affekter? Affektavflating, som så mye annet, tror jeg beror på øynene som ser. Breiviks smil er da slett ikke malplassert, rent psykiatrisk sett? At det er moralsk tvilsomt, ja, kanskje, men hva om han ser noe komisk eller absurd i situasjonen? Det kan man ikke vite. Han får jo ikke lov til å kommentere med ord. Jeg likte godt dr. Torgeir Husbys beskrivelse, at dette ikke var noe «sosialt» smil, men et «innadvendt». Det passer med et autistisk tankesett. Det motvirker derimot ikke at andre, som ikke er direkte berørt av terrorhandlingene, kan «følge» Breivik i hans reaksjoner. Han har av og til noen meget treffende kommentarer som viser både humor og selvironi. Hvis man ikke deler en persons meninger og humor, kan man lett synes at personen ler på feil steder og sier upassende ting. I tilfellet Breivik er det lett å tolke alt opp mot hvordan man selv tenker: Dette er fryktelig, han burde skamme seg, han burde gråte, han burde være alvors-tynget. Breivik har selv forklart at han mediterer for å holde følelsene på avstand. Soldater flest gjør tilsvarende øvelser.
Den som har et våpen og står overfor ubevæpnede mennesker, bestemmer faktisk hvem som skal leve og hvem som skal dø. Mennesker med Asperger er ofte meget konkrete i sine uttrykksformer. Når Breivik vet og ikke gjetter hva andre tenker, kan det være at han føler seg sikker og ikke tviler? Litt som når det første sakkyndigparet ikke er i tvil om sin konklusjon? Hvordan kan noen ta bokstavelig at han skal bli regent – han er fullstendig klar over at han kommer til å være innesperret enten i fengsel eller på sykehus, antagelig resten av livet? Ironisk er det jo at han faktisk «regjerer» landet fra tiltalebenken – det er nok ikke bare jeg som har sittet «klistret» til skjermen disse dagene og ukene.
Hvem har rett til å ta liv, og hvorfor? Det mener jeg er et moralsk/politisk spørsmål, og ikke noe psykiatrien skal ta stilling til. Ingen anklager presidenter og ministre og generaler for drap. Ikke hvis de vinner krigen, i hvert fall. «Seierherrene bestemmer hva som skal stå i historiebøkene,» sies det. Er kanskje bare den eneste prinsipielle forskjellen fra en konvensjonell krig, at her har én person gått til krig helt alene?
Asperger syndrom og schizofreni har mange ytre likhetspunkter: Tendensene til å isolere seg, snakke om det man selv er opptatt av, komme tilbake til eget tema, selv om andre prøver å lede samtalen inn på andre tema, tendensen til å snakke om sitt eget perspektiv når man blir stilt åpne spørsmål, ekstremt detaljfokus, lite fleksibilitet, inndeling i kategorier og så videre. Faktisk har flere mennesker fått eller vært i ferd med å få schizofreni- eller personlighetsforstyrrelsesdiagnoser, men endt opp med Asperger. Jeg er engstelig for at det vil bli vanskeligere å få riktig diagnose, om Breivik blir «feildiagnostisert» i løpet av rettssaken. Det er uansett ikke diagnoser som gjør at mennesker begår kriminelle handlinger.
«Asbjørnsen og Moe» er i grunnen veldig dekkende tilnavn på sakkyndigpar 1. Det er en kjent sak at psykiatriske rapporter og journaler i stor grad består av oppspinn, synsing og refleksjoner av forfatterens egne holdninger – og er veldig ofte meget krenkende både i form og innhold. Det er dette man burde ta tak i – ikke om Knights Templar finnes eller ikke finnes!
Har alle mennesker som av en eller annen grunn ikke klarer å være i jobb eller ikke fikser et parforhold, dårlige ADL-funksjoner? Alle som blir boende hos foreldre etter at de «burde» ha flyttet ut, har de funksjonsfall? Eller kan det være av bekvemmelighetshensyn? Noen bor hjemme for å legge seg opp penger til å kjøpe egen bolig. I mange kulturer (og også vår egen, inntil ganske nylig) har det vært vanlig at barna bor hjemme til de gifter seg. Kan det påvises funksjonsfall hos alle ugifte pakistanske menn over 18 år? Er det et sykdomstegn ikke å være opptatt av klær? Hvis man har skapet fullt av brukbare klær, bør man likevel kjøpe nytt, bare for syns skyld?
Hver dag tyter tv-skjermer og aviser over av ungdommer som drikker seg fulle og har sex foran kamera. Noen tror feilaktig at de kan synge eller danse, og kler av seg for å selge plater. Mange ungdommer legger ut bilder av seg selv, med eller uten klær, på diverse nettsider og får «karakter» på hvor pene de er. Dette er for å få oppmerksomhet og bekreftelse. De tror kanskje de er uvanlig vakre og tiltrekkende og spennende, og at det er naturlig at mennesker de ikke kjenner, ser opp til dem og beundrer dem. Vil det være naturlig å sette en diagnose på disse? Er det grandiose vrangforestillinger, eller bare narsissisme? Hvis de utgjør en fare for samfunnet – hvor skal man gjøre av alle disse menneskene?
Inger Falch-Jacobsen
Medmenneske