Annonse
12:31 - 20. desember 2012

Biologiske frirom

Annonse

 

Naturens kulturhistorie

Evolusjon. Naturens kulturhistorie er skrevet av biologen Markus Lindholm og utgitt på Spartacus forlag nå i høst.

Evolusjon imøtegår han det han mener er biologistisk tilnærming til evolusjonen, og argumenterer for at organismene tvert imot tar del i sin egen utvikling, og påvirker evolusjonens gang.

Boken, som har fått gode kritikker i mange aviser, ble slaktet i Morgenbladet av forskningsjournalist og forfatter Erik Tunstad. 

Følg debatten:

 

NATURENS KULTURHISTORIE

Etter mange godord, ikke minst fra biologer, møter Evolusjon. Naturens kulturhistorie plutselig motbør. Spaltene er trange, så jeg prioriterer det viktigste.

Da Richard Dawkins betegnet organismer som overlevelsesmaskiner for genene, mente noen at det ledet til et deterministisk natursyn. Men Dawkins la inn et viktig forbehold. Mennesker kan gjøre oppstand mot sine gener, presiserte han, og kan forme tilværelsen på tvers av genenes «planer». Mine gener vil spre seg, men jeg bruker prevensjon. Jeg har lyst på kjøtt, men bekymringen for klodens klima har gjort meg til vegetarianer. Slike valg beror på subjektenes fortolkning og læring, og har sin rot i egensindige frirom. Det redder mennesket fra å bli en ting, og legitimerer humanisme.

Jeg deler Dawkins’ oppfatning, uten å ha tenkt på det som spesielt «mystisk». Han gjør det forskere er nødt til: å spore opp grensene for sin teori. Men hvis man egentlig tror at all biologi i siste instans handler om genetikk, fremstår rimeligvis mye som «mystisisme». Men dersom man ikke mener at mennesket utgjør en egen adel, ligger det nær å spørre om elementer av slik autonomi kan spores også hos andre arter. Lakmustesten blir i så fall om det bidrar til evolusjonære endringer og dannelse av nye arter. Boken prøver ut dette perspektivet.

Det ligger i saken at Dawkins’ oppstand ikke selv kan ha noe genetisk opphav. Likevel tror både Sætre/Hegdal (23.11) og Sandvik (7.12) det. De skriver at læring beror på tilpasninger, det også, og dermed likevel må ha et genetisk ankerfeste. Slik sett demonstrerer de selv at jeg ikke argumenterer mot stråmenn. Enkelte «darwinister» har det nå en gang med å ville ta hele verden i én jafs. Men et slikt standpunkt er ideologisk, og ikke faglig begrunnet. Dette aner åpenbart også Sætre/Hegdal, siden de glatter over med at «ikke alt er biologi». Det lyder greit, men mener de det?

Tilpasninger – for eksempel hjernestørrelse – har selvfølgelig betydning for læringspotensialet. Men selve fortolkningshendelsen forutsetter et subjekt, og læring handler om noe uspesifisert. I den grad dette har rot i et frirom, kan det generere atferd som ikke alltid kan forutsies. Organismer er i så fall simpelthen kreative. En tilpasning er alltid spesifikk. Å kalle fortolkning eller læring for tilpasning er derfor å tømme disse begrepene for mening og berede veien for biologisme.

Sætre har rett i at dette ikke automatisk betyr at det finnes noen evolusjonær frihet, men boken argumenterer for en slik sammenheng. Livets historie kan i en viss forstand betraktes som det komplekse spillet mellom subjektenes frihet og genetisk nødvendighet, og enhver synlig organisme virkeliggjør det urolige møtet mellom de to. Det betyr å undersøke hvor biologiens forklaringsstyrke svinner, og kulturvitenskapene begynner.

Kontroversen i Morgenbladet er høyst reell, men den dreier seg om noe mer enn «arv eller miljø». Den handler om hva organismer egentlig er, og hvilken rammeforståelse vi skal legge til grunn for vårt natursyn.

Markus Lindholm
Biolog og forsker

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt