Annonse
15:57 - 23. februar 2012

Baksiden av medaljen: Brasiliansk imperialisme

Annonse
«Dilma Rouseffs første år ved makten representerer et historisk tilbakeskritt for miljøet og hensynet til urfolks rettigheter.»

Brasil

I en femsiders reportasje i Morgenbladet 10. februar tegnes et vakkert bilde av det moderne Brasil. Journalist Maren Næss Olsen skriver perspektivrikt og innsiktsfullt, men overser dessverre de som betaler den høyeste prisen for landets voldsomme vekst de siste årene: Sør-Amerikas urfolk og miljøet.

Mye har gått bra i Brasil det siste tiåret. Økonomien har vokst kraftig samtidig som en aktiv, statlig fordelingspolitikk har løftet 20–30 millioner mennesker ut av fattigdom. Avskogingen i Amazonas er rekordlav, homofilt partnerskap er blitt tillatt og endelig er en sannhetskommisjon opprettet for å undersøke drap, tortur og forsvinninger under militærdiktaturet 1964–1985. Men medaljen har en bakside. I sin streben etter økonomisk vekst ofrer Brasil langt på vei hensynet til miljø og urfolk.

President Dilma Rousseff argumenterer i The Economists magasin The World in 2012 for «en mer bærekraftig økonomisk modell». Det er kan ingen være uenige i. Hun sier videre at Brasil sammen med sine naboland har utviklet seg langt fra «en fortid herjet av slaveri og rovdrift på jorden og dens urfolk».

Forholdene er selvfølgelig bedre enn under slavetiden. Men «rovdrift på jorda og dens urfolk» er for Brasils miljø- og urfolksbevegelse en god beskrivelse av Dilma Rousseffs politikk i dag. Hennes første år ved makten, hevder de, representerer et historisk tilbakeskritt for miljøet og hensynet til urfolks rettigheter.

Utbyggingen av verdens tredje største vannkraftverk Belo Monte – med tilhørende menneskerettighetsbrudd og avskoging i hjertet av Amazonas – er et aktuelt eksempel. Det samme er svekkelsen av en tidligere god skoglov, selve kjernen i det rammeverket som har gjort det mulig for Brasil å redusere avskogingen så kraftig de siste årene. Et tredje eksempel er at president Rousseff, uten behandling i Kongressen, ved et pennestrøk forminsker en rekke nasjonalparker i Amazonas for å legge til rette for flere omstridte vannkraftprosjekter.

Brasil investerer også tungt i energi og infrastruktur i sine naboland. Investeringenes omfang og natur, spesielt i Amazonas, omtales stadig oftere som brasiliansk imperialisme. Den store urfolksmarsjen i Bolivia i 2011 er en god illustrasjon.

President Evo Morales’ regjering besluttet da å bygge en vei tvers gjennom et sårbart, beskyttet område i Amazonas kjent som TIPNIS. De lokale urfolksgruppene protesterte kraftig og marsjerte flere hundre kilometer til hovedstaden La Paz. Etter harde forhandlinger måtte Morales gi seg, noe som var et stort politisk nederlag.

Veien var i realiteten et brasiliansk prosjekt. Den skulle koble Brasil til havner ved Stillehavskysten, slik at det brasilianske industrijordbruket kunne eksportere sine produkter til Kina. Veien skulle bygges av det brasilianske entreprenørselskapet OAS og finansieres av den brasilianske utviklingsbanken BNDES.

På samme måte bygger Brasil veier og vannkraftverk i peruansk og ecuadoriansk Amazonas, som regel med meget stor lokal motstand. Slik bruker Brasil sine økonomiske og politiske muskler til å sikre egne strategiske interesser. Den politiske risikoen, miljøkonsekvensene og rettighetsbruddene eksporteres til nabolandene.

Ja, Dilma Rousseffs Brasil går så det suser. Men veksten har sin pris. Miljøet og urfolkene, både i Brasil og i nabolandene, er de som betaler mest.

 

Torkjell Leira
Samfunnsgeograf og skribent

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.