Annonse
14:47 - 20. desember 2012

Å dyrke sitt selv og sitt frø

Annonse
«Frø holdes levende ved bruk.»

 

 

 

 

Essayet «Selvdyrking er selvdyrking» i Morgenbladet 14. desember har satt sinn og grønne fingre i kok.

Følg debatten: 

SELVDYRKING

Noen forskere fra Senter for utvikling og miljø har funnet ut at det er på tide å kritisere folk som gleder seg over selvdyrkede urter i balkongkassen – i hvert fall de som innbiller seg at de bidrar med noe positivt i verden.

Essayforfatternes hovedpoeng i Morgenbladet 14. desember synes å være at en del av de nye hobbygartnerne har tvilsomme motiver når de viser fram sine friske gulrøtter på Facebook eller andre sosiale arenaer. Gulrøttene og agurkene er i virkeligheten der for å markere at kjøkkenhagefolket råder over den nye, kulturelle kapitalen; den grønne. Den retorisk fengende konklusjonen, er at selvdyrkere ikke er annet enn selvdyrkere, altså forstått som at de først og fremst gjør det for å dyrke seg selv.

Det kan jo være sant! En trenger ikke å ha studert Bourdieu for å se at de fleste mennesker, på ett eller annet nivå, har behov for å vise frem seg og sitt. Det er bare å kikke rundt seg, eller kikke litt på seg selv. Heldigvis finnes det mere flatterende sider ved folk, som for eksempel å dele gleder, glede seg over andres gleder og lage noe selv. Dele planter, frø og erfaringer med andre som også har funnet tilbake til en menneskelig aktivitet som har pågått i 10 000 år, amputert av jordbruksindustriens og matindustriens epoke. Mange av oss, kanskje også forskere ved Senter for utvikling og miljø, har hatt besteforeldre og oldeforeldre med rabarbra, epler og poteter i hagen, fordi matauk var viktig. Kan hende var de litt stolte over det de fikk opp av jorden også? Heldig var den som fikk rips og vaniljesaus hos bestemor.

Så i dag skal liknende aktiviteter ha blitt et slags luksusfenomen? Preget av hjemmegående rikmannsfruer med filippinsk hushjelp, som kan bruke sin lediggang til å høste sukkererter og legge ut bilder av dem etterpå? Mens arbeiderklassens alenemødre, aldri vil ha tid eller noen slags kapital til å kunne tilby sine barn annet enn First Price-produkter, enn si drømme om å klatre opp i klassen befolket av grønne kulturkapitalister. Den nye grøntinteressen kan altså også sees i en kontekst av klassekamp, om jeg forstår forskerne rett.

Her tror jeg nesten at jeg må puste litt. 

Den svenske klimaforskeren Johan Rockström snakker om at for å bremse jordsystemene fra katastrofale sammenbrudd, trenger vi først og fremst en grunnleggende forandring i tenkemåten. Det moderne samfunnet må gjenopprette forbindelsen til biosfæren. Å produsere mer mat på en bærekraftig måte; småskala, lokalt basert, uten sprøytemidler og kunstgjødsel , vil være et viktig bidrag.

Spesielt to områder er kritiske hva gjelder jordens tålegrense, det gjelder tap av arter og utslipp av fosfater og nitrogen. Som igjen blant annet henger sammen med frøindustrien og dens satsing på effektive, høytytende sorter.

Tidligere leder av FNs klimapanel, Bob Watson, har sagt det slik: «Vi setter mat som virker billig på bordene våre, men det er mat som ikke alltid er sunn og som koster oss dyrt i forhold til vann, jord og biologisk mangfold – alt som framtiden vår er avhengig av».

Frø holdes levende ved bruk. De gamle frøsortene som bønder har avlet frem gjennom jordbrukshistorien, har egenskaper som gjør dem robuste og tilpasningsdyktige, og kan komme til å bli svært verdifulle under endrede dyrkingsforhold. Disse frøene er truet av en monopoliserende industri. Dette er problemer som krever politisk og økonomisk endringsvilje-og makt, det er sant nok.  Men i en slik sammenheng kan også hobbydyrkere som opparbeider seg kunnskap om frøkultivering og dyrkingsmetoder – og deler dette med, og inspirerer andre – vise seg å ha verdi utover seg selv. Slik aktivitet foregår i mer eller mindre organiserte former, som i Planteklubben for grønnsaker, der medlemmer deler skrytebilder, kunnskap, planter og frø blant annet gjennom Facebook, støttet av norske forskningsmiljøer som jobber med artsmangfold.

Så latterlig det enn kan virke; selv de som soler seg i sine gresskar, med eller uten filippinsk hushjelp, kan altså slumpe til å bidra til å gjøre noe fint for fremtiden.

 

Liz Buer
Frilansjournalist

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt