Debatt

Om å spikre gelé til veggen

«Toje greier ikke å skille mellom multikulturalisme og globalisering.»

SAMTID

Når man leser boken til Asle Toje, Rødt, hvitt & blått med brillene til en andregenerasjons innvandrer, er det vanskelig å ikke bli følelsesmessig engasjert. Er Asle Toje bare enda en «Fjordman» i akademiske fåreklær? Boken hans kan gi det inntrykket. Den advarer mot multikulturalismen og stiller seg skeptisk til masseinnvandringen.

Korsets symbolikk på forsiden av boken er ikke til å ta feil av. Nasjonale symboler og det norske flagget står sterkt. Tapet av de kristne verdier og fremvekst av islam i Europa anses som en trussel. Boken skildrer også skepsis til den moderne oppfattelsen av sosiale kjønnsroller. Og skylden for alt legges på de sosialdemokratiske politiske og akademiske kreftene, da fjernkulturell masseinnvandring og multikulturalisme anses som uforenlig med velferdsstaten.

«Multikulturalisme gjør det vanskelig å trekke en linje for hva vi ikke vil godta» skriver Toje. Jeg skulle ønske forfatteren kunne bruke mer tid på å klargjøre en del begreper. Er multikulturalisme karri eller kjønnslemlestelse? Hvis det er karri, anser jeg det ikke som et problem. Hvis det er kjønnslemlestelse, er jeg enig med Toje i at dette representerer en fare for samfunnet vårt. Dette synet er hverken jeg eller Toje alene om. Modernitetens tanker er populære. Toje peker ut multikulturalismen som hovedgrunnen til at den nasjonale identiteten ikke blir fokusert nok på. Men Toje greier ikke å skille mellom multikulturalisme og globalisering. Hvis det er tilfellet er det vanskelig å ta ham mer alvorlig enn ridderen som kjemper mot vindmøller.

Men man skal likevel ikke forkaste tanken om at vi mennesker er sosiale av natur og at vi søker fellesskap og tilhørighet. Nasjonsbyggingen har vist seg å fungere godt som en mal for å styrke denne type fellskaps­følelse, og at det derfor er veien å gå med hensyn til den samtidige «brytningstiden» i Europa. Med slike gode hensikter på plass søker forfatteren å bygge fellesskap gjennom norsk historie med geografiske særtrekk, helter, språk, mentalitet, kulturmonumenter samt nasjonale symboler, drakter og retter.

Mye av dette kan defineres som kultur. Men er han ikke klar over at kultur ikke er statisk? Den er i forandring og i bevegelse. Akkurat som de menneskene som skaper og dyrker den. Prøver Toje å få oss til å dyrke noe som er dømt til å forandre seg? Blir ikke det litt som å prøve å spikre gelé til veggen? Misforstå meg rett. Forfatteren er oppatt av det syke Europa. Finanskrisen. Pornoindustrien. Parallellsamfunn. Høyreekstremisme. Tap av kristne verdier. Men er løsningen på alt dette virkelig brunost og Stiklestad?

Toje er opptatt av å være følelses­messig knyttet til nasjonen og hva som får hjertet til å banke. Boken hans er viktig, fordi den inviterer til en helt nødvendig debatt. Om det virkelige skillet mellom «oss» og «dem». Det er ikke sikkert jeg og Toje er så ulike. Kanskje er vi begge identitetssøkende og føler at altfor mange ting forandrer seg altfor fort. Moderne kunst er vanskelig å forstå. Vi søker begge noe konkret å holde oss fast i. Men må vi klamre oss fast til det gamle og konservative? Kan vi ikke like gjerne satse på å bygge det typisk norske på godhet og fred som på evangelisk-luthersk kristendom?

Toje bekymrer seg over bygging av vegger uten et bærekraftig tak (trygdeordningen) men ser ikke selv at han ønsker seg et tak hvor det ikke eksisterer noen søyler lenger. Kanskje vi skal la hjertet banke for det som vanligvis appellerer til hjernene våre, nemlig modernitetens prinsipper om demokrati, ytringsfrihet og likestilling?

Qalb-e-Saleem Khan Ahmed
Stipendiat ved Institutt for oral biologi, UiO

Mer fra Debatt