«Individet er like sentralt i evolusjonsteori som atomer er i kjemi.»
---
Naturens kulturhistorie
Evolusjon. Naturens kulturhistorie er skrevet av biologen Markus Lindholm og utgitt på Spartacus forlag nå i høst.
I Evolusjon imøtegår han det han mener er biologistisk tilnærming til evolusjonen, og argumenterer for at organismene tvert imot tar del i sin egen utvikling, og påvirker evolusjonens gang.
Boken, som har fått gode kritikker i mange aviser, ble slaktet i Morgenbladet av forskningsjournalist og forfatter Erik Tunstad.
Følg debatten:
---
NATURENS KULTURHISTORIE
Markus Lindholms Evolusjon – Naturens Kulturhistorie har skapt debatt. I et innlegg 22. november kritiserer vi forfatteren for, slik vi leser boken, å mystifisere læring, for å bagatellisere det kreative potensialet i seleksjon på genetisk variasjon og for å sette stigmatiserende merkelapper på biologer han er uenig med. Ikke uventet har det kommet en rekke motinnlegg som ikke bare forsvarer Lindholm, men som dessverre også presenterer grove misforståelser av hva uenigheten består i. Innleggene bekrefter langt på vei at negative stereotyper styrer folks lesning av biologi.
Det er heller ikke uvanlig at biologer blir manet til «ydmykhet» overfor problemer som faktisk har blitt studert og debattert siden Darwins tid. Sigmund Karteruds innlegg er et forbilledlig eksempel, når han i samme åndedrag kaller elementære biologiske fakta for tøv og vås og deretter egenhendig dikterer et helt nytt forskningsfelt for CEES. Selv om Karterud ser ut til å ha misforstått hva senteret primært driver med («biokjemi, botanikk, toksikologi»), så er det, slik navnet antyder, altså en bred syntese av økologi og evolusjon som er hovedfokuset her.
I den grad Karterud som humanistisk versert kommentator føler seg plassert på sidelinjen kan det sikkert stemme, slik biologisk verserte forskere gjerne føler seg satt på sidelinjen stilt overfor psykiatriens irrganger. Det er imidlertid ingen grunn til panikk: Hvis Karterud virkelig ønsker innsikt kan vi anbefale flere gode lærebøker – mennesket er tross alt utstyrt med rike læringsmuligheter.
Vi kritiserer ikke Lindholm for å mene at læring er en viktig komponent i evolusjonen, og boken hans inneholder mange gode og underholdene eksempler på læringens rolle. Det er ikke kontroversielt at evolusjon i dyreriket (og i menneskelinjen) må forstås i lys av både kultur og gener, et forskningstema også førsteforfatteren av dette innlegget beskjeftiger seg med. Lindholms presentasjon av denne forskningen er imidlertid slik at lesere utenfor biologien tydeligvis får inntrykk av at han nærmest er alene om disse tankene.
Individet er like sentralt i evolusjonsteori som atomer er i kjemi, helt uavhengig av om individet er en «selvstendig aktør», en plante eller en bakterie. Evolusjon er summen av hva som arves ned fra generasjon til generasjon; men det er individene som avgjør hva dette er. Arter evolverer, ikke enkeltindivider; men arter er bare aggregat av individer. Trond Berg Eriksen gir Lindholm æren for å ha flyttet «fokus fra artenes til individenes livskamp» », men ingen biologer har oss bekjent hevdet noe annet de siste 50 årene.
Lindholms påstand om at evolusjonsbiologien overser individet refererer så vidt vi kan forstå altså ikke til det fysiske enkeltindividet, men til rollen han tilskriver det som «proaktivt og innovativt subjekt» i evolusjonen. Men det er en feilslutning at individuell frihet tilsvarer evolusjonær frihet: Kloke individer gjør det beste ut av sine liv, men over tusenvis av generasjoner kan summen av disse handlingene godt bety at tidligere viktige egenskaper mister sin funksjon og gradvis går tapt. Et optimalt valg for et individ kan være en brostein på veien mot utryddelse på artsnivå. Å holde disse nivåene adskilt er et fundamentalt analytisk verktøy, ikke autistisk materialisme.
Trenger vi humaniora? Ja, selvfølgelig. Tanker tenkes i en hjerne, som er et biologisk organ med en evolusjonær forhistorie hvor selvfølgelig seleksjonskrefter har stått for utformingen. Men det «kulturelle rommet» inneholder uansett et hav av problemstillinger hvor biologi er temmelig irrelevant.
Og hva består egentlig Lindholms «humanisme» i? Består den i å hevde at fenomener som læring per definisjon er uforklarlige? Er humanismen definert av ikke-materielle årsaksforklaringer? Eller av motstand mot biologi? Vi håper ikke det; det er i så fall dårlig nytt for alle som ønsker å bygge broer mellom fagdisiplinene.
Glenn-Peter Sætre
Professor i evolusjonsbiologi
Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES), Universitetet i Oslo
Håvard Hegdal
Kunsthåndverker og arkeolog
Darwinist.no