Annonse
23:06 - 06. desember 2012

En skur av bomskudd

Annonse
«I boken Typisk Norsk konkluderer Hylland Eriksen for eksempel med at den norske nasjonen ‘strengt tatt ikke finnes’.»

SAMTID

Thomas Hylland Eriksen er såra og vonbroten. Han har betegnet undertegnede som en «reaksjonær raring», «dum» og en «taper» som er «uredelig». Hva har gjort ham så sint? Jeg innrømmer at jeg er litt infam i boken Rødt, Hvitt & Blått, hvor jeg skriver «Hylland Eriksen kan med sin franske konstruktivisme og urbane relativisme minne om en Hamsun-skikkelse som kommer hjem til heimbygda og flotter seg med spaserstokk og fine manerer.» Mitt eneste forsvar er at jeg forsøkte å være vittig.

Men grunnen til at Hylland Eriksen raser, er at jeg har truffet et ømt punkt når jeg skriver at «Hylland Eriksen var lagkaptein i den norske identitetsdebatten. Gjennom ensidig fokus på de faktorene som underbygget den ønskede konklusjon, kom han fram til at nasjonene er dømt til ‘undergang’. Og han ivret etter å framskynde denne antatt uunngåelige prosessen i Norge. Professoren gjorde det klart at hans mål var å ‘dekonstruere majoriteten og gjøre det grundig slik at den aldri kan kalles majoritet lenger’». «Nasjonenes Undergang» var tema og tittel fra en tekst han skrev i 1996.

Og så til dekonstruksjonen. Mange mener det er uhørt å bruke dette sitatet. Ja, det ville vært uhørt om det ikke var representativt for Hylland Eriksens posisjon i identitetsdebatten i Norge. Det mener jeg at det er. Hylland Eriksen har vært en meget aktiv debattant og listen på drøye uttalelser er lang. Jeg valgte bort hans omtale av Nei til EU, innvandringstesten, Steinar Lem og Hege Storhaug fordi de ikke er representative.

Så til neste emne. Har jeg misforstått ordet «dekonstruksjon»? Her støter vi på en sentral bruddlinje i samfunnsvitenskapelig teori. Fordi dekonstruktivismen utfordrer selve språkets orden og mening er dette i økende grad blitt sett på som en intellektuelt obskur, negativistisk form for kulturkritikk. M. H. Abrams’ ødeleggende essay «The Deconstructive Angel» oppsummerer kritikken.

Jeg er ingenlunde alene i min kritikk av de normative aspektene ved dekonstruktivismen – som er utførlig omhandlet i boken, blant annet med referanse til antropologen Yara El-Ghadban. Hylland Eriksen har gjort lite for å motbevise antropolog Benedict Anderson, som har skrevet ett av standardverkene om nasjonalisme: «Sannsynligvis er jeg den eneste som skriver om nasjonalisme som ikke synes det er noe negativt»..

Hylland Eriksen har rast og beskyldt meg for at jeg ikke har sitert bøkene hans på emnet, bare debattinnleggene. Til det er det bare å si at når jeg snakker om hans rolle i ordskiftet på 1990-tallet, så er det naturlig å bruke kilder fra ordskiftet. Da er Hylland Eriksens forsvar om at slikt er «ferskvare» irrelevant. Skillet mellom den boklige Hylland Eriksen og debatt-Hylland Eriksen er uansett ikke så stort som han vil gi inntrykk av. I boken Typisk Norsk konkluderer han for eksempel med at den norske nasjonen «strengt tatt ikke finnes». Det hagler med lignende bomskudd.

Til slutt: Hylland Eriksen må bruke mye tid på brannslukking. Det er også fordi han sier mye rart.

 

Asle Toje
Forfatter av boken Rødt, Hvitt & Blått – Om demokratiet i Europa

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.