«Darwinister mener at de best tilpassede overlever best, og dette er ytterst sjelden råtassene.»
---
Naturens kulturhistorie
Evolusjon. Naturens kulturhistorie er skrevet av biologen Markus Lindholm og utgitt på Spartacus forlag nå i høst.
I Evolusjon imøtegår han det han mener er biologistisk tilnærming til evolusjonen, og argumenterer for at organismene tvert imot tar del i sin egen utvikling, og påvirker evolusjonens gang.
Boken, som har fått gode kritikker i mange aviser, ble slaktet i Morgenbladet av forskningsjournalist og forfatter Erik Tunstad.
Følg debatten:
---
NATURENS KULTURHISTORIE
Markus Lindholms bok Evolusjon. Naturens kulturhistorie har skapt en del reaksjoner hos fagbiologer. Bildet som formidles gjennom Morgenbladets vinkling og i flere innlegg er at «standard-biologer» misliker boken for det den prøver å tilføre biologien. Det er misvisende. Bokens hovedproblem er at den underslår kunnskap: Den utelater «standard-biologiens» (darwinismens) svar på en lang rekke spørsmål, slik at leseren kan få inntrykk av at Lindholms perspektiv trengs for å tette de formentlige hullene.
Det er rett og slett ikke korrekt at darwinismen fornekter viktigheten av læring, av epigenetikk, av at organismer er med på å skape sitt miljø, av samevolusjon mellom kultur og gener, eller av mekanismene som regulerer genaktivitetene. Noe av dette er pensum ved alle biologiinstitutter; noe er underbelyst – og jeg er enig med Lindholm i at det fortjener å bli løftet frem – men ikke desto mindre solid forankret i darwinismen.
Det finnes ikke én adferd (eller annen fysiologisk prosess) som er detaljstyrt av gener. Eksemplene som Lindholm gir på dette er derfor kanskje tankevekkende for legfolk, men selvfølgeligheter for enhver darwinist. Derimot er alle prosesser i kroppen påvirket av arvelige disposisjoner. Gener setter blant annet grensene for hvordan vi påvirkes av miljø og kultur.
Boken inneholder mange interessante historier om læring. Hensikten er åpenbart å vise at evner ikke er genetisk determinert. Men de samme historiene dokumenterer samtidig noe Lindholm utelater: Vi kunne ikke ha lært disse evnene, hvis ikke nettopp genene våre hadde åpnet helt konkrete tidsvinduer i vår individualutvikling der vi er mottagelig for denne typen læring. Lindholms påstand om at læring og gener utgjør en «motsetning» er derfor feil. Evne til læring er en evolusjonær tilpasning, som er blitt selektert for på de områder der det var en fordel å være fleksibel. På områder der slik plastisitet hadde vært ufordelaktig, er læringsevnen blitt selektert mot.
Evolusjonsforståelsen som Lindholm angriper i boken, kan betegnes som «den råestes overlevelse» – men denne har ingen tilhengere blant biologer. Darwinister mener at de best tilpassede overlever best (og forplanter seg mest), og dette er ytterst sjelden råtassene. Derfor fremstiller ikke selvmedisinering, samarbeidsvilje, eggcellens «screening» av sædceller, omforming av omgivelsene eller unngåelse av åpen konflikt noen «vanskelighet» eller «utfordring» for naturlig seleksjon. Slike evner gir bedre overlevelse for de involverte (og/eller deres slektninger) og vil derfor etter standardforståelsen av evolusjon selekteres frem.
Bokens andre store problem er metaetisk: Lindholm ser ikke ut til å forstå er/bør-dikotomien. For det første avleder han selv flere normative konklusjoner fra rent deskriptive premisser. Verre er at han anklager en rekke kolleger for konklusjoner de tar avstand fra (Darwin, Schmidt, Ghiselin, Dawkins, Bongard & Røskaft og muligens flere, hvis bøker jeg ikke har lest). Hans dokumentasjon består av sitater som er rene faktabeskrivelser. Leser man de siterte bøkene utover det som Lindholm har fanget mellom sine anførselstegn, ser man imidlertid at forfatterne ikke konkluderer slik Lindholm insinuerer.
Samtidig forklarer dette Lindholms angrep mot en rekke empiriske funn: Hvis «er» er lik «bør», og man ønsker å ende opp med en bestemt moralsk konklusjon, har man ingen annen utvei enn å så tvil om faktagrunnlaget. Men det er en empirisk kjensgjerning at vi for eksempel ikke har evolvert en kjærlighet til hele menneskearten. Ifølge evolusjonens mekanismer vil en slik altomfattende kjærlighet aldri kunne evolvere. Derimot har vi evolvert evnen til kjærlighet, og det er bare kulturen som begrenser dens objekt. Vi kan altså utmerket skape en kultur der vi bryr oss om hele menneskeheten eller biosfæren. Det er det vi bør jobbe for, i stedet for å skyte budbringerne som forklarer hvorfor vi dessverre ikke får drømmesamfunnet vårt gratis levert av den naturlige seleksjon.
Hanno Sandvik
Evolusjonsbiolog og økolog, Senter for bevaringsbiologi, NTNU