«Jeg kjenner livsgnisten dale.»
SAMTID
Sten Inge Jørgensen er doven. Han skriver en tosiders sak i Morgenbladet 16. november som gir inntrykk av å være en bokanmeldelse, men som er en anmeldelse av et debattinnlegg i NRK. Leseren gis inntrykk av at han siterer boken Rødt Hvitt & Blått ved at bildet av bokens omslag er tekstens illustrasjon.
Jørgensen tror at denne boken handler om kulturkamp. Han bekrefter sine egne fordommer med omtrentligheter som «når man leser Toje får man inntrykk av at det pågår en kulturkamp her og nå». Ja, det er nok klokest å støtte seg på inntrykk når man åpenbart ikke har lest boken han snakker om. Boken handler ikke om kulturkamp, og den handler om Europa, ikke Norge.
Jeg beklager at Jon Hustad og Nils Rune Langeland mobbet Jørgensen og urbanistvennene hans på Lorry, men jeg kan love ham at medienes «Facebook-Høyre» ikke er noen kadre. Uenigheten er like hyppig som enigheten. Angående mitt lille stikk til Thomas Hylland Eriksen så stemmer det ikke at Hylland Eriksen har tatt et prinsipielt oppgjør med multikulturalismen. Tvert imot. Han okkuperer hele meningsspekteret, og gjør det i troen på at han ikke kan kritiseres for hva han har satt på trykk.
Leseren vil legge merke til at Sten Inge Jørgensen anklager meg for å «vrang-lese» Hylland Eriksen, ikke feil-sitere ham. De som leser professorens innlegg i boken Motgift fra 2012, som jeg viser til, vil se at antropologiprofessoren hører hjemme i nettopp det landskapet jeg plasserer ham. At Hylland Eriksen mener mangt om mye gjør det hverken urettferdig eller urimelig å holde ham ansvarlig for det han har satt på trykk.
Jørgensen finner triumferende at nesten ingen i dag bekjenner seg til multikulturalisme, men hva beviser det egentlig? De færreste velger seg merkelapper som har negative konnotasjoner. Som jeg skriver i boken kaller vi i Norge multikulturalisme for «flerkultur» – dette er en presisjon uten endret meningsinnhold. Og flerkultur er ifølge St.prp.nr.1 (2007–2008) så viktig for samfunnskontrakten at man snakker om et «flerkulturelt Norge».
Så jeg er ikke på stråmannsjakt. Jeg legger nå pennen til side. Jeg kjenner livsgnisten dale. Saken er at jeg har skrevet en bok som forklarer Sten Inge Jørgensen hvorfor han tar feil, men Jørgensen gidder ikke å lese boken før han annonserer at dette har tullebukken Toje jo ikke tenkt på! Og så må jeg lage jeg et klipp-og-lim-tilsvar fra boka som viser at, «jo jeg har tenkt på det» – og så skriver Jørgensen at «hvorfor skrev du ikke det i boken?». Så skriver jeg at «men dette er jo hentet fra boken» og så skriver Jørgensen (som i mellomtiden har lest boka) noen bitende anmerkninger om ord-feilen på side 57. Og utenfor vinduet faller snøfnuggene.
Asle Toje
Institutt for Statsvitenskap, UiO, Forfatter av boken Rødt Hvitt & Blått