«Kan man kreve av en vitenskapelig disiplin at den skal understøtte kriminalitetsforebygging?»
KRIMINOLOGI
«Kriminologien er for viktig til å overlates til kriminologien.» Slik kan man omformulere en av Nils Christies mest kjente formuleringer. Alle samfunnsinstitusjoner står i et dobbelt avhengighetsforhold til staten og nasjonen. Staten finansierer deres virksomhet, og tilbake ønskes en samfunnsgagnlig virksomhet. Skolen skal tilføre de oppvoksende kunnskaper som gjør dem i stand til å bidra på arbeidsmarkedet og ellers være «gagns mennesker».
Universitetene har et litt annet oppdrag. Spørsmålet er hvordan man ønsker at forholdet mellom fag og øvrig offentlighet skal være. På Institutt for kriminologi og rettssosiologi i Oslo har vi skapt en arena for kritikk: et årlig arrangement kalt «Såpekassa». Med dette arrangementet følger også noen spørsmål om hvilke krav man kan stille til kritikken. Spørsmålet har muligens interesse for andre områder.
Man kan åpenbart ikke kreve at kritikken skal være på et faglig høyt nivå. Det er en grunn til at man har folk som spesialiserer seg på forskjellige områder. Men finnes det ikke en nedre grense for hva man kan tillate seg av uinformerthet?
En skribent forbannet for noen år siden kriminologien for å hevde at kriminaliteten ikke øker. Han hadde nemlig selv vært utsatt for innbrudd to ganger. Og etter å ha blitt skuffet over politiet første gang anmeldte han ikke forholdet andre gang. Konklusjonen hans var at kriminalstatistikken ikke får med seg hele sannheten, og at kriminologer holder sannheten skjult. Spørsmålet blir da om man kan kreve av en kritiker at vedkommende for eksempel prøver å finne ut hvem som lager kriminalstatistikken?
Dernest, kan man kreve at kritikken skjelner mellom forfatter og fag? Kriminologien i Norge er blitt sterkt preget av Nils Christies arbeider. Det skulle bare mangle, siden han har vært med fra starten, da faget ble universitetsdisiplin i 1954. Ikke alle er like begeistret. Men er det slik at alle som er utdannet kriminologer kan stilles til ansvar for Christies synspunkter?
Det å ha en verdenséner i sin faglige midte er en inspirasjon men, det kan også være en utfordring. Han kan lett bli for dominerende. Det er fagmiljøets plikt som vitenskapspersoner å utfordre enerne. Fagmiljøets styrke kan måles i hvilken grad dette gjøres og i hvilken grad dette gjøres på en akademisk måte (der man kan tåle uenighet uten å bli uvenner).
Kan man kreve av en vitenskapelig disiplin at den skal understøtte kriminalitetsforebygging? Ingen er tilhengere av kriminalitet. Svaret er likevel ikke opplagt. Samfunnsvitenskapen må forsøke å stille seg på utsiden av de institusjoner som er deres emnefelt. Selv om ingen er tilhengere av at kriminalitet oppstår, er kriminologiens oppdrag et annet: å være et korrektiv til samfunnsinstitusjoner som ellers ikke har et naturlig politisk spenningsfelt å operere innenfor.
Det er i dette lyset man må forstå en hovedtendens i moderne kriminologi. Fra 1960-tallet begynte man å snu blikket vekk fra forbryteren og hans egenskaper, og rettet det i stedet mot det systemet som kontrollerer ham (og henne). Dette er en dreining som har falt mange tungt for brystet. Mye kritikk handler nok om dette fraværet av å slutte opp om vårt felles ansvar for å bekjempe kriminalitet. Samtidig bør kritikerne spørre seg selv: Har ikke vitenskapelige disipliner en betydelig grad av autonomi?
Det er ikke opplagt hva slags krav man stiller til en kritikk av et fag generelt eller kriminologien spesielt. Her er noen momenter spilt inn. Men at kritikken er nødvendig, det er vi alle enige om. Det krever en god porsjon mot å stille seg opp mot deler av et fagmiljø man ikke selv tilhører. Derfor stiller en slik anledning også fagmiljøene på prøve: Her gjelder det å ikke hovere over egen kunnskapsovervekt, og heller passe på at kritikken kommer frem.
Kriminologiens kritikere kan i år stille seg på Såpekassa 25. oktober. Vedkommende får snakke uforstyrret for en forsamling av ansatte og studenter. Etter fremlegget kan man selv bestemme om man ville avslutte, om man ville ta imot spørsmål eller om vi skal debattere noen av temaene.
Nicolay B. Johansen
Postdoktor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, UiO