ARKITEKTUR
Arkitekt Bjørn Cappelen har rett i at den nye Statoilbygningen på Fornebu i Bærum, tegnet av arkitektkontoret A-lab, er et «signalbygg som er seg selv nok» (Morgenbladet 14. september).
I motsetning til Snøhettas inkluderende opera i Bjørvika i Oslo, som gir et offentlig byrom tilbake til hovedstaden, sjenerøst plassert på kulturhusets «tak», fremstår Statoils brutalistiske kontorblokk som et narsissistisk rop om egen tilstedeværelse, blottet for enhver bebyggelses- og landskapsmessig samklang.
Da amerikaneren Frank Gehry brøt den arkitektoniske lydmuren med sitt rebelske Guggenheim-museum i Bilbao i 1997, maktet han likevel å finne tonen, fordi hans design hadde et så originalt estetisk preg. A-labs banale stabel med kasseformede lameller forsøker seg på et tilsvarende avvik fra arkitekturfagets formale konvensjoner, åpenbart inspirert av den engelske dekonstruktivisten Zaha Hadid, men resultatet blir en intetsigende visuell provokasjon.
I dette tilfellet står vi altså overfor et byggverk som kun signaliserer høylytte meldinger om sin egen selvopptatthet. «Autoritært og utilnærmelig» oppsummerer Cappelen treffende.
Det skjer mye spennende i norsk arkitektur for tiden. Men unik eksperimentell formgivning kjennetegnes alltid av en ydmyk, musikalsk kommunikasjon med den stedlige bygningsarven. Uten å herme denne, vel å merke.
Jan Carlsen
Arkitekt og skribent