De fagfolk som bidro til at saken kom på rett spor reagerte på grunnlag av en generell psykiatrisk kompetanse.
RETTSPSYKIATRI
Psykiatrisk sakkyndig i 22. juli-rettssaken, Torgeir Husby, ga et «åpenhjertig» intervju i VG 26. august 2012. Husby var ikke helt fornøyd med mediedekningen og uttalte følgende: «Når man går i de faglige katakomber for å grave frem fagfolk, da kan det komme mye rart opp. Det ble også tatt frem folk som aldri har jobbet med schizofreni, og gikk av for hundre år siden. Da har media virkelig lyst til å finne kritikere.»
Nå er ikke Husby noen ungsau selv heller (61), så folk fra faglige katakomber (og som gikk av for hundre år siden) må nok være skikkelig gamle. Det kan vel være liten tvil om at det først og fremst er pensjonert professor Einar Kringlen (81) det siktes til. Kringlen er for de fleste kjent som en oppegående mann som fortsatt skriver lærebøker og vitenskapelige artikler. Husby, som overtok stillingen som avdelingsoverlege på Vinderen etter Kringlen, plasserer ham nå i en katakombe. Husby selv klager over å ha blitt uthengt i pressen. Det er kanskje derfor han har behov for å henge ut andre.
Hvilket motiv som driver psykolog Pål Grøndahl til å referere denne utblåsningen fra Husby, i Morgenbladet 7. september, er mer uklart. I artikkelen «Hev kompetansen!» klager Grøndahl over at mange av de som kommenterte saken i mediene hadde liten rettspsykiatrisk kompetanse. Spesielt Finn Skårderud som bare har en «doktorgrad i spiseforstyrrelser».
Denne klagesangen skurrer i manges ører. I rettssaken mot Anders Behring Breivik var ikke «rettspsykiatrisk kompetanse» mye verdt. En hel kommisjon full av rettspsykiatrisk ekspertise trådte feil. De fagfolk som bidro til at saken kom på rett spor, reagerte på grunnlag av en generell psykiatrisk kompetanse: Noe måtte være galt med den første rettspsykiatriske erklæringen. En erklæring som Per Egil Hegge senere karakteriserte som «intellektuelt makkverk».
Pål Grøndahl på sin side bidro ikke spesielt godt til å opplyse saken. Fordi han av «etiske grunner» ikke ville lese den første erklæringen, oppførte han seg som om denne erklæringen var helt OK. Den frimodige Hegge karakteriserte dette som et av de mest åpenbare tilfellene av «jomfrunalsk berøringsangst» han hadde støtt på.
Det er sikkert mye som kan gjøres for å heve kompetansen i norsk rettspsykiatri. Kanskje man skulle starte med å gå litt i seg selv og slutte å henge ut og bebreide andre?
Sigmund Karterud
Professor i psykiatri, UiO