«Skal man ha innflytelse må man publisere der det synes.»
KVALITETSMÅL
Marit Slotnæs kommenterer i Morgenbladet 23. august en debatt ved Prio om «troverdighet og tellekanter i akademia». Hun bruker sitatet «Siteringer = nytte = kvalitet. Enkelt. Lett å huske. Hårreisende» som en oppsummering av Håvard Strands debattinnlegg. Innlegget framstår her som parodisk, men bare fordi det er ufullstendig gjengitt.
Strands utgangspunkt var at det kan være vanskelig å bli enige om hvilken forskning som er god. Da kan det være nyttig å se hvilken forskning som ofte siteres. Det er en sterk norm blant forskere å vise til den tidligere forskningen man bygger på, med presis angivelse av hvor denne er publisert og hvem som er forfatter. Videre var Strands poeng at publikasjoner i de mest prestisjefylte tidsskriftene (med høy impact factor – IF) blir lagt mer merke til blant forskere enn de i lav-IF-tidsskrifter. Strands innlegg bygde på en grundig analyse av et stort antall artikler. Dersom man trekker to tilfeldige artikler fra to tidsskrift med et betydelig IF-gap, er den minst prestisjefylte artikkelen mest sitert i bare 20 prosent av tilfellene. Strand avviser dermed noen av Per Seglens konklusjoner (som Erik Boye viste til i forrige uke).
Hvordan kan siteringer være et mål på nytte og dermed indirekte også på kvalitet? Et forskningsbidrag som mange forskere anser som vesentlig for sine konklusjoner blir sitert mange ganger. Watson og Cricks modell av DNA-molekylet ble publisert i tidsskriftet Nature i 1953. Mange tusen vitenskapelige artikler har henvist til denne artikkelen (se selv på f.eks. scholar.google.no). Et argument som er så nytt, så viktig og så velformulert at tusenvis av forskere siden viser til det, må være nyttig og dermed ha uomtvistelige kvaliteter. Derfor er siteringer til dels et mål på kvalitet, og det gir mening i å si at høyt siterte publikasjoner i gjennomsnitt er bedre enn de som ikke legges merke til.
Antall siteringer har selvfølgelig mangler som mål. Noe kan være lite sitert til å begynne med fordi det trenger lang tid på å bli anerkjent. Noe publiseres på små språk som norsk og noe kan være svært viktig for veldig smale forskningsfelt. Noe siteres ofte fordi mange synes det er den viktigste formuleringen av noe hårreisende galt. Alt i alt er det likevel slik at gode arbeider i gjennomsnitt siteres oftere enn dårlige.
Det er ikke så rart at det er slik. Publikasjon i de mest anerkjente tidsskriftene gir prestisje så forskere sender sine beste arbeider dit. Dermed kommer flere virkelige gode artikler på trykk her. Andre forskere følger derfor ekstra nøye med i disse tidsskriftene for å få med seg (og sitere) de viktigste arbeidene. Derfor er det bra at tellekantsystemet gir incentiver til å sende arbeider til de beste tidsskriftene. Skal man ha innflytelse må man publisere der det synes.
Det å si at siteringer og publikasjon i (internasjonale) anerkjente, mye siterte tidsskrifter er et godt delvis kvalitetsmål, innebærer slett ikke at man ønsker å bygge opp et nytt presteskap, eller hindre at ny kunnskap får se dagens lys. Tvert imot! For å bli regelmessig publisert i høyt siterte tidsskrifter må man bestå gjentatte vurderinger av et stort antall fagfeller, som eksplisitt bes om å vurdere om forskningen er nyskapende og utført på en forsvarlig måte. Fordi svært mange forskere leser de anerkjente tidsskriftene vil svakheter i forskningen raskt bli avslørt (og da stopper siteringene opp for de fleste). Det er langt større fare for dannelse av presteskap i små fagmiljøer som har lite kontakt med omverdenen, og som ikke er gjenstand for en vedvarende kvalitetskontroll. Når deltagere i små fagmiljøer systematisk bare vurderer hverandre får enkeltpersoner og vervene disse innehar lett stor innflytelse, og kvaliteten på det som publiseres blir farlig avhengig av at disse gjør riktige og objektive vurderinger. Store, internasjonale fagfellebedømte tidsskrift gir enkeltpersoner og små nettverk betydelig mindre vekt. Utdatert tankegods har en tendens til å samle seg i usiterte avkroker og bakevjer.
Håvard Hegre
Professor i statsvitenskap, Universitetet i Oslo og forsker, Institutt for fredsforskning.