---
KLIMAPESSIMISME
I kronikken «De nye miljøpessimistene» 13. juli identifiserte journalisten Erik Martiniussen en tendens i klimadebatten: Sentrale aktører bærer på en pessimisme som kjennetegnes av folkeforakt, kombinert med et ønske om sterkt politisk lederskap som kan ta upopulære beslutninger.
Han brukte klimastrateg Jørgen Randers, tidligere miljøvernminister Erik Solheim og Aftenpostens Ole Mathismoen som eksempler.
Følg debatten på morgenbladet.no:
[ Ikke gjør som Jørgen Randers. Bli heller sint! ]
[ Hvem kan skape forandring? ]
[ Miljøoptimisme ]
[ Det skjer ingenting, men hvorfor? ]
[ Drømmen om den gode diktator ]
[ Miljøpessimisme er miljørealisme ]
[ Miljøet trenger mer demokrati ]
[ Hvorfor klimapolitikken ikke virker ]
---
KLIMA
Debatten om de såkalte «klimapessimistene» som har pågått i Morgenbladet de siste ukene virker å bunne i en uenighet om hvilket analysenivå som er mest fruktbart. Forstås fenomenet best på individnivå eller ved å se på de overgripende strukturene i samfunnet?
Når det gjelder klima er det åpenbart at en kombinasjon av de to tilnærmingene må til, og at både forståelsen av problemet og dets eventuelle løsning må innebære både kollektive/politiske og individuelle/moralske perspektiv. Dette virker det som de såkalte pessimistene har tatt hensyn til: De har sett seg om og ser at de politiske tiltakene som må til er vanskelige å sette i verk dersom individene et samfunn består av hverken virker å være villige til å stemme frem «miljøpartier» eller forandre sin adferd i tilstrekkelig grad.
Erik Martiniussen (Morgenbladet 3. august) synes å ha et ensidig fokus på de sosiale og politiske «strukturene», noe som gjør det mulig å skylde på systemet og si at det er «politiske og økonomiske faktorer som står i veien for en omlegging». Han viser til den mektige oljeindustrien som sørger for oljevennlige politikere og fortsatt oljeutvinning, men unngår å se forbindelsen mellom oljeutvinning og folks adferd. Dette er uttrykk for et syn på klimaproblemet som et rent politisk anliggende, og at det ikke skal kreve noe av individet og hans handlingsmønster i hverdagen – i praksis rett og slett ansvarsfraskrivelse.
Problemet er imidlertid like mye «folk flest« og deres forbrukervaner som manglende regulering av oljeutvinningen. Kan vi forvente at politikerne skal la oljen ligge urørt når folk fortsatt ønsker å leve sine liv som før? Oljeindustrien opererer ikke i et vakuum, men leverer produkter til et villig forbrukersamfunn. De såkalte klimapessimistene kritiseres for at de betrakter kollektive utfordringer som resultat av enkeltindividers hverdagsadferd. Hva skulle de ellers være?
Martiniussen kritiserer «pessimistenes» analyse for å være banal, pessimistisk og lite konstruktiv. Slik vi ser det er den ikke banal, men i overensstemmelse med virkeligheten. Analysen er ikke pessimistisk i seg selv, det blir den først hvis man ikke har tro på at folk kan endre adferdsmønster. Å håpe på dette kan virke naivt, men er nok likevel mer realistisk enn at «noen» bare skal forandre strukturene sånn ut av det blå. Det å konfrontere folk med deres eget ansvar for tingenes tilstand og håpe på flere «idealister» er derfor kanskje noe av det mer konstruktive en kan gjøre.
Vi tror at muligheten for å løse disse problemene forutsetter forandringer både politisk og i adferd på individnivå. Nå er det imidlertid slik i vårt samfunn at også politiske endringer i stor grad avhenger av individers adferd, nemlig velgeradferd. Skal vi få politiske strukturendringer og reguleringer er vi altså avhengige av endringer, enten i individers adferd, eller av det poltiske systemet i autoritær retning. Martiniussen ønsker ingen av delene, men har han et alternativ?
Erlend Sæther
Student, UiB
Åsmund Sæther
Student, NTNU