Vi har det rasjonelle, intelligente og fornuftige som ideal
FØLELSER I PSYKOLOGIEN
I Morgenbladet 6. juli hevder professor Leslie Greenberg at samfunnet har definert følelser som private, at det sårbare dermed unndras offentlighet, og at dette kan bidra til mangelfull følelseshåndtering. Filosof Arne Johan Vetlesen etterlyser sinne i debatten etter 22. juli og spør: Hvis det er en tid for alt, når er det tid for å vise sinne?
Ord som «verdig», «rolig», «respektfull» og «høflig» har preget det offentlige ordskiftet, både i beskrivelser av sørgearrangementer og rettsprosessen. Med unntak av en sko som ble kastet, Kristopher Schaus refleksjoner og Eskild Pedersens hatinnrømmelser, har negative følelser kun blitt uttrykt i form av sorg. Hva med raseri? Avsky? Forakt? Skuffelse? Redsel? Misunnelse?
Hvorvidt sterke følelser tåler offentlighetens lys, er kanskje et spørsmål om vårt samfunn vurderer følelser som interessante informasjonskilder. Vi har det rasjonelle, intelligente og fornuftige som ideal, mange følelser blir vurdert som det motsatte, og deres komplekse betydning muligens undervurdert. I psykologisk teori kommer dette til uttrykk gjennom pendelens sving fra psykoanalyse via atferdsteori til det kognitive paradigmet; følelsenes betydning reduseres, oppskrift på god psykisk helse er endring av tankeinnhold. Men å møte følelser med fornuft er sjelden virksomt: Hvis du sitter livredd i et fly, hjelper det lite at noen forteller deg at det er farligere å kjøre bil.
Utviklingspsykologien og nevrovitenskapen peker på viktigheten av god følelsesintegrering – følelser er evolusjonsmessig adaptive og bør møtes med raushet. Veien fra en vond følelse til en annen er kort hvis aksepten er lav: «Jeg har vært så sint etter Utøya, lyst til å drepe, aller helst Breivik eller noen han er glad i… Men det er roser overalt, ser jeg en rose til, så spyr jeg. Jeg skammer meg, er misunnelig på andre, jeg klarer det ikke, jeg er ikke et snilt menneske.»
Det er ikke galt at offentligheten viser ro og verdighet etter et nasjonalt traume, og det er selvsagt ikke galt å ha rasjonalitet som ideal. Men har vår respons på de grusomme hendelsene, og på den beherskede, «avemosjonaliserte» væremåten til Breivik, vært noe følelsesmessig smalspektret? I så fall, hvor er raseriet nå?
Heidi Tessand
Psykolog