Folkemusikk
Det er med stor uro jeg leser Ole og Knut Aastad Bråtens kronikk i Morgenbladet 1. juni. Arkivene som skal samle inn, bevare og formidle vår nasjonale folkemusikk står med altfor lite ressurser og makter ikke å ta vare på sine forpliktelser om sikker bevaring. Som en følge av dette er det heller ikke mulig å samle seg om et nødvendig felles digitalt system.
Dette er en ekstra sårbar del av vår musikalske kulturarv fordi overføringer og formidling skjer i møter mellom enkeltmennesker – så lenge de lever. Det handler om å lytte til og observere utøvere og på den måten tilegne seg og videreføre materialet.
I forkant av grunnlovsjubileet er norsk identitet et viktig tema. Årets 200-årsjubilant Ludvig Mathias Lindeman var en av de mange nasjonsbyggerne i generasjonene etter 1814. Han skjønte allerede den gang verdien av bevaring og dokumentasjon av denne immaterielle kultur i landet vårt. Den norske folkemusikken og folkedansen var og er viktige byggesteiner for norsk identitet.
«Kven bryr seg om å sikre slike immaterielle kulturminne?», spør artikkelforfatterne. Jo, vi – de kulturhistoriske museene bryr oss, og vi stiller oss uforstående til at våre myndigheter ikke tar det nødvendige krafttak for å sette våre folkemusikkarkiver i stand til å ivareta sine pålagte oppgaver. Museene er viktige formidlingsarenaer, og er avhengige av arkivene og deres bevaringsarbeid som grunnlag og utgangspunkt for vår virksomhet!
Peter Andreas Kjeldsberg
Museumsdirektør,
Ringve – Museene i Sør-Trøndelag