SPRÅK
Intervjuet i Morgenbladet 25. mai med prosjektleder Petter Henriksen i Kunnskapsforlaget bringer frem viktige opplysninger om det nasjonale ordboksverk for bokmål/riksmål som skulle utkomme i forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014. Stortinget har forutsatt at det skal utkomme to slike verk, ett for nynorsk og dialekter og ett for bokmål/riksmål.
Noen vil kanskje stusse over forbindelsen mellom bokmålsverket og riksmålet. Og bli ytterligere forvirret når det opplyses at Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur har «gått med på å forlate riksmålet til fordel for moderne, offisiell rettskrivning».
Noen presiseringer er nødvendige: Begge de to nasjonale verkene er beskrivende, ikke normerende. For å finne ut hva som er korrekt nynorsk, korrekt bokmål eller korrekt riksmål, må man ty til andre oppslagsbøker. Norsk Ordbok registrerer og beskriver ordtilfanget i norske dialekter og i nynorsk skriftspråk. Det Norske Akademis Store Ordbok registrerer og beskriver norsk språk som etter sin intensjon ikke er nynorsk: språkformer i litteratur, presse og andre skriftlige kilder. Det betyr at mange former som ikke er i pakt med riksmålets norm, kommer med. Kildematerialet spenner fra Henrik Wergeland til Dag Solstad. Det dreier seg altså om ord og ordformer som har vært og/eller er i bruk, uansett om de er i pakt med offisiell rettskrivning eller ikke.
Et registrerende verk som definerer og omtaler ord og uttrykk, må imidlertid ha et redaksjonsspråk. Det er her Det Norske Akademi har bestemt seg for å bruke moderne, offisiell rettskrivning, hvilket vil si bokmål i sin moderate form. Det er kanskje ikke allment kjent, men etter de siste rettskrivningsreformene er moderat bokmål og riksmål omtrent identiske. En rekke riksmålsformer i levende bruk i litteratur og presse var i en lang periode stokkjaget fra offisiell rettskrivning. Nå er de gjeninnsatt og fullt «lovlige». Samnorsk-prosjektet er oppgitt. Samtidig har også riksmålets rettskrivning nærmet seg bokmålets på mange punkter.
Dermed er grunnen langt på vei lagt for et samarbeid på tvers av gamle skyttergraver. Det er denne situsjonen som reflekteres i den BRO-avtalen som Morgenbladet høyst forståelig, men ikke helt presist, omtaler som en «felles løsning for bokmål». R-en i BRO står nemlig for «riksmål» (Bokmålets og Riksmålets Ordbase). Dermed får navnet også en annen betydning: en «bro» mellom bokmål og riksmål som nå er blitt mulig etter generasjoners heftige språkstrid. Dette er «historisk», for å si det med sportsjournalistene. Derfor er det høyst beklagelig om verket som kan symbolisere denne nasjonale fredsslutning, ikke skulle få tilstrekkelige midler til å fullføres innen 2014.
Nils Heyerdahl
Preses, Det Norske Akademi
for Sprog og Litteratur